Ludvig Munk

Ludvig Munk var sønn av Ludvig Munk (død 1537) og Kirsten Pedersdatter Lykke (død cirka 1570). Hovedgodset hans var Nørlund i Nordjylland. Fra begynnelsen av 1560-årene tjente han ved kong Fredrik 2.s hoff. Da den nordiske sjuårskrigen brøt ut i 1563, måtte han tjenestegjøre både til sjøs og til lands. I 1565 ble han tatt til fange i slaget ved Axtorna, krigens største slag. Ludvig var imidlertid ute av fangenskap senere i krigen og ble forlent med godset Pederstrup etter å ha lånt kongen penger til å lønne leietroppene hans.

Da krigen var over, ble Ludvig Munk i 1571 belønnet med Trondheim len (Trøndelag, Nordmøre, Jemtland og Herjedalen) på gode vilkår. Det tok ikke lang tid før han havnet i konflikt med bøndene i Trøndelag. Det ser ut til at han ga sine fogder frie tøyler når det gjaldt innkreving av skatter og avgifter, noe bøndene klaget over til kongen.

Klagesaken skulle behandles på lagtinget i Trondheim i mars 1574, men her ble konflikten bare forsterket. Kildene, som er farget av å ha blitt skrevet av forvaltningseliten, forteller om «mytteri og opprør» ved lagtinget, noe som resulterte i en egen rettssak sommeren samme år. Der fikk bøndene delvis medhold i sine opprinnelige klager, men de anklagde opprørslederne ble likevel dømt fra liv og gods in absentia. De ble i løpet av det påfølgende året fanget, henrettet og lagt på steile og hjul i Trondheim. Kongen godtok videre gauldals- og orkdalbøndenes tilbud om å betale 250 riksdaler i bot for den opprinnelige oppstanden. Da Ludvig skulle drive inn disse bøtene, ser han ut til å ha presset bøndene ekstra hardt, for sluttsummen ble rundt fem ganger så stor.

Enkene etter de henrettete opprørslederne klagde inn saksgangen til kongen, og saken ble i 1578 lagt fram for rettertinget på herredagen i Trondheim. Likene lå der da fremdeles på steile og hjul. De henrettete bøndene ble så frikjent posthumt, og enkene deres ble tilkjent erstatning. Dette fikk få umiddelbare virkninger for Ludvig Munk som var blitt utnevnt til stattholder i Norge året før.

Stattholderembetet på Akershus var tiltenkt å vær det fremste embetet i Norge da det ble opprettet i 1572. Stattholderen skulle være kongens øverste representant i riket og samtidig være lensherre på Akershus.

Da Ludvig Munk ble utnevnt, var embetets innhold i praksis derfor fremdeles i emning. Den opprinnelige planen for stattholderembetet som en «reisende kontrollør» av forvaltningsapparatet i Norge, skulle imidlertid vise seg å være urealistisk. Det ser uansett ikke ut til at Ludvig skjøttet embetet sitt spesielt godt, for han ble avsatt i 1583. Stattholderembetet ble deretter stående ubesatt i fem år. Etter dette hadde Ludvig noen mindre forleninger ulike steder i Norge.

I 1589 ble Ludvig igjen tilsatt som lensherre i Trondheim. Betingelsene denne gangen var noe dårligere enn sist, noe som drev Ludvig til å presse bøndene enda hardere. Dermed kom Ludvig nok en gang i konflikt med de trønderske bøndene. Mange husket også lensherren fra tidligere av, for de overdrevne innkrevingene av bøter i 1570-årene var blant sakene bøndene klagde inn til kongen i 1596. Denne gangen ble Ludvig avsatt mens klagene ble etterforsket.

I 1597 ble det avholdt ny herredag i Trondheim. Under det tre uker lange rettertinget ble det avdekket en systematisk embetsmisbruk både fra lensherrene og fogdene i Namdalen, Gauldalen og Jemtland. Juks med vekten ved kongsgården hvor landskyldsvarer ble veid, utstrakt bruk av pliktarbeid og pliktleveranser av varer ved kongsgården i Trondheim, underslag av kronens inntekter (blant annet bøtene etter oppstanden i 1573), fysisk mishandling av enkelte byborgere, ulovlig handelsvirksomhet og irregulære hekseprosesser var en del av bildet.

Munk var selv ikke til stede ved herredagen, men lot seg representere av presten Søren Madssøn. Han var utstyrt med et forsvarsskrift fra Munk, hvor argumentasjonen i stor grad baserte seg på at Munk ikke kjente til de norske forholdene, men hadde fulgt vanlig dansk praksis. Argumentasjonen overbeviste ikke herredagens medlemmer, som fant Munk skyldig i de fleste anklager, men overlot spørsmålet om straff og erstatning til Munks ofre til kongen.

Riksrådene dømte Ludvig Munk til bøter for omfattende mishandling og overgrep mot bøndene. I 1599 ble han imidlertid erklært fri for videre tiltale, og han levde sine siste år på sine danske herregårder, før han døde i 1602.

Ludvig Munks sak kan illustrere mulighetene for korrupsjon og maktmisbruk som fantes i datidens styringssystem i Norge. Likevel fikk bøndene gjennomslag for sine saker på lengre sikt. Munks karriere viser derfor også at den danske sentralmakten i perioden oppnådde økende kontroll med regionale og lokale tjenestemenn fra siste halvdel av 1500-tallet. Det var en utvikling som fortsatte videre utover på 1600-tallet.

• Norge under dansk styre – 1537–1814
• Stattholdere og visestattholdere i Norge 1572–1873
• Den nordiske sjuårskrigen
• lensherre

• Moseng, Ole Georg | Opsahl, Erik | Pettersen, Gunnar I. | Sandmo, Erling (2003): Norsk historie II, 1537–1814
• Njåstad, Magne (1996): «Bønder som fører bønder» – Bondemotstand i Trøndelag ca. 1550–1600, i Heimen 33(3) (sidene 207–220)
• Norske Rigs-Registranter, bind 2, 1863.
• Rian, Øystein (1997): Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648, bind 2 i Danmark-Norge 1380–1814
• Veier-Olsen, Martin (2017): «… dett land er icke som andre landt Danmarck eller Tysland.» Kulturmøter: dansk øvrighet – nordmenn og norske forhold cirka 1537–1570 (masteroppgave)