Nysibirøyene
| Nysibirøyene | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Polhavet | ||
| Areal | 29 900 kvadratkilometer | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Russland | ||
| Posisjon | |||
 Nysibirøyene 75°N 142°Ø | |||
Nysibirøyene (russisk: Новосиби́рские острова – Novosibirskije Ostrova) er ei øygruppe nord for kysten av øst-Sibir i republikken Sakha i Russland. De ligger mellom Laptevhavet i vest, Øst-Sibirhavet i øst og Polhavet i nord.
I september 2014 reetablerte Russlands marine en marinebase fra Sovjettiden på øygruppen. Basen hadde da vært forlatt siden 1993.[1][2]
Geografi
[rediger | rediger kilde]Nysibirøyene består av tre øygrupper, som domineres av Anzjuøyene. Den største øya er Kotelnijøya (11 700 km²) og øst for denne Faddejevskijøya (5 300 km²). Disse to er forbundet med det lavtliggende Bungeland (6 200 km²), som ofte blir oversvømt av havet. Øst for disse ligger Novaja Sibir (6 200 km²) og vest for Kotelnijøya ligger Belkovskijøya på 500 km².
Mellom Anzjuøyene og fastlandet ligger Lyakhovskijøyene, som består av Store Lyakhovskiøya (4 600 km²) og Lille Lyakhovskiøya (1 325 km²) og Stolbovojøya (170 km²).
Den tredje gruppen er De Long-øyene på til sammen 228 km², som ligger nordøst for Anzjuøyene og består av de fem små øyene Jeanetteøya, Henriettaøya, Bennettøya, Vilkitskijøya og Zjokhovøya.
De fleste øyene er lave og er dekt av løsmasser. Den største høyde er 426 meter over havet på Bennettøya. De er en del av Det østsibirske lavland og er geografisk sammenhengende med slettelandet på fastlandet i sør.[3]
Historie
[rediger | rediger kilde]Nysibirøyene var engang et langstrakt høydedrag på den nordligste delen av Beringia, landområdet som i sen-pleistocen lå mellom Sibir og Alaska under siste istid. Disse øyene utgjør restene av rundt 1,6 millioner kvadratkilometer av Den store arktiske slette som nå ligger under havflaten.[4] Da slettelandet var på sitt største lå havnivået 100–120 meter lavere enn nå og kysten lå 700 til 1000 kilometer nord for sin nåværende posisjon.
Slettelandet ble ikke dekt av breer under istiden fordi det lå i regnskyggen bak den nordeuropeiske ismassen. Under siste ismaksimum 17 000 til 24 000 f.kr. ble detdannet små passive iskapper på De Long-øyene. Små rester av disse iskappene finnes fremdeles på Jeannetteøya, Henriettaøya og Bennettøya. Havet oversvømte Den store arktiske slette innenfor et relativt kort tidsrom på 7 000 under tidlig til midtre Holocen.[5]
Klima
[rediger | rediger kilde]Klimaet er strengt arktisk, og bakken er snødekt ni måneder av året. Juli har en gjennomsnittstemperatur på 11°C i innlandet og 4°C ved kysten, mens januartemperaturen ligger på rundt -30°C. Årsnedbøren ligger på 130 mm. Grunnen har permafrost, og overflata har tallrike små innsjøer.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ «Russia dispatches naval force to reopen Arctic base». Daily Telegraph. 6. september 2014. Besøkt 29. mars 2026.
- ↑ "Atle Staalesen (17. september 2013). «In remotest Russian Arctic, a new Navy base». Barents Observer. Besøkt 29. mars 2026.
- ↑ Kryzhanovskij, O.L.; Belousov, I.A.; Kabak, I.I.; Kataev, B.M.; Makarov, K.V; Shilenkov, V.G. (1995). A Checklist of the Ground-Beetles of Russia and Adjacent Lands (Insecta, Coleoptera, Carabidae) (PDF). Sofia, Moskva: Pensoft Publishers. s. 15. ISBN 9546420042. Besøkt 29. mars 2026.
- ↑ Schirrmeister, Lutz; Hubberten, Hans-Wolfgang; Rachold, Volker; Grosse, Guido (2005). «Lost world - Late Quaternary environment of periglacial Arctic shelves and coastal lowlands in NE-Siberia.». 2nd International Alfred Wegener Symposium Bremerhaven, October 30 – November 2, 2005. Besøkt 29. mars 2026.
- ↑ Alekseev, M.N. (1997). «Paleogeography and geochronology in the Russian eastern Arctic during the second half of the Quaternary». Quaternary International. 41–42: 11–15. doi:10.1016/S1040-6182(96)00031-6. Besøkt 29. mars 2026.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) New Siberian Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
