Rebekka (bibelsk person)

«Abrahams tjener møter Rebekka ved brønnen». Illustrasjon ved James Jacques Joseph Tissot.

Rebekka (hebraisk: רִבְקָה – Riḇqâ, fra hebraisk ribhqeh (bokstavelig betydning «forbindelse») fra det semittiske rotordet r-b-q, «å knytte, kople eller skjøte» eller «å sikre»/«feste»; gresk: Ῥεβέκκα – Rhebékka) opptrer i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet) som hustru til patriarken Isak og mor til tvillingsønnene Jakob og Esau. Rebekka og Isak var det ene av fire par som hevdes å være gravlagt i Makpela-hulen i Hebron: Adam og Eva; Abraham og hans kone og halvsøster Sara; Isak og Rebekka; Jakob og Lea.

Rebekkas farfar var Nahor, Abrahams bror, og hennes farmor var Nahors kone Milka.

Tidlig liv

«Rebekka møter sin ektemann Isak på markene». Illustrasjon ved James Jacques Joseph Tissot.

Første Mosebok forteller at Rebekka var konen til Isak og søster til Laban, far til Rakel og Lea, som begge ble gift med fetteren sin, Rebekkas sønn Jakob.

Da Rebekkas grandonkel Abraham var blitt gammel, sendte han sin eldste hustjener «til mitt land og min slekt for å hente en kone til Isak, sønnen min». Under ed skulle tjeneren (som Toras kommentatorer har identifisert som Elieser fra Damaskus) finne en passende svigerdatter til Abraham i Aram-Naharaim (dvs. Mesopotamia), så ikke Isak giftet seg med en lokal kanaanittisk kvinne i stedet. Abraham sendte med tjeneren smykker, vakre klær og gaver til bruden og hennes familie. Om piken nektet å reise, skulle tjeneren være løst fra sin ed. Så reiste tjeneren med ti kameler, lastet med gaver og kostbare saker. I arameernes land, i Nahors by, stanset de ved en brønn, for det var kveldstimen hvor kvinnene gikk etter vann. Han ba til Herren, «du som er Gud for min herre Abraham, la det lykkes for meg i dag, og vis godhet mot min herre, Abraham!» Tjeneren ønsket det måtte dukke opp en jente som villig ville hente vann til både ham og kamelene. Snart dukket det opp en slik jente, og tjeneren ga henne straks en gullring og to armbånd av gull. Da hennes bror Laban så smykkene, gikk han ut for å ta imot gjesten. Laban og hans far Betuel gikk med på at Rebekka kunne bli med tilbake til deres slektning Abraham; men i første omgang ville de gjerne beholde henne hos seg en stund. Så spurte de piken selv, og hun ville dra. Hun fikk med seg fostermoren sin og tjenestejenter, og familien velsignet henne: «Måtte du, vår søster, bli til tusen ganger ti tusen! Måtte din ætt innta fiendens porter!»

Rebekka og hennes følge fikk øye på Isak ute på markene ved Beer-lahai-roi i Negev. Ifølge Talmud og Midrasj ba han mincha («ettermiddagsbønnen»). Rebekka spurte Elieser hvem mannen var. Da hun fikk vite at det var hennes framtidige ektemann, dekket hun seg med sløret. Isak førte henne «inn i teltet som hadde tilhørt Sara, moren hans. Han tok Rebekka til kone, og han elsket henne. Slik fant Isak trøst i sorgen over moren.»

Ifølge Rashi vendte miraklene rundt Saras telt tilbake da Rebekka flyttet inn i det. I Saras levetid hadde angivelig et lys brent i teltet fra sabbat til sabbat; deigen var alltid velsignet (den vokste seg mirakuløst stor), og en sky hang alltid over teltet (en guddommelig beskyttelse). Alt dette tok slutt da Sara døde; nå kom det tilbake.

Bryllupsritualer

Hendelsen med sløret er institusjonalisert i det tradisjonelle jødiske bryllupsritual. Før bruden og brudgommen stiller seg under chuppa, deltar de i badeken (tildekning med slør). Brudgommen føres bort til bruden av to ledsagere, og etter å ha sett henne, dekker han hennes ansikt med sløret, slik Rebekka dekket til sitt ansikt da hun møtte Isak. Deretter resiterer brudgommen (eller brudens far eller rabbineren) de samme velsignelser over bruden som Rebekkas familie ga henne: «Måtte du, vår søster, bli til tusen ganger ti tusen! Måtte din ætt innta fiendens porter!»

Ekteskap og moderskap

«Rebekka ser Isak», tresnitt fra Billedbibelen av Julius Schnorr von Carolsfeld, 1860.

Det er to meninger i Midrasj om hvor gammel Rebekka var da hun ble gift. I henhold til den tradisjonelle beregningen gitt av Rashi, var Isak 37 år gammel da han holdt på å bli ofret av sin far; Sara fødte Isak da hun var 90 år gammel, døde rett etter offerforsøket da hun var 127 år gammel, noe som gjorde Isak til rundt 37 år gammel ved det tidspunktet. Nyheten om Rebekkas fødsel kom til Abraham rett etter denne hendelsen. Isak var 40 år da han giftet seg med Rebekka, hvilket gjorde Rebekka til 3 år da hun ble gift. I henhold til den andre meningen var Isak 54 år gammel og Rebekka var 39 år gammel da de ble gift. I uansett tilfelle gikk det 45 år før de fikk barn. Gjennom hele denne tiden ba både Isak og Rebekka til Gud for å få avkom. Gud besvarte til sist Isaks bønner og Rebekka ble gravid.

Rebekka slet under graviditeten og dro for å spørre Gud hvorfor hun måtte lide slik. Ifølge Midrasj kjempet den ufødte Jakob for å komme ut hver gang hun gikk forbi et hus hvor man studerte Toraen, og hver gang hun gikk forbi et hus med avgudsdyrkelse, ville Esau ut. Da Rebekka tenkte på at hun var gravid med barn som dette, søkte hun opplysning ved yeshiva hos Sem og Eber. Der ble det spådd at tvillingene slåss i hennes livmor og ville fortsette med det resten av livet. Spådommen fra Gud sa også at den eldre skulle tjene den yngre: «To folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.» Etter tradisjonen delte ikke Rebekka denne spådommen med Isak.

Da tiden kom for å føde, var den førstefødte rødmusset og lodden, og hælen hans ble holdt av den andre sønnen som kom ut etterpå. Den førstefødte ble kalt for Esau, hebraisk עשו (`Esav eller `Esaw, i betydningen «hårete» eller «ru»). Det andre barnet ble kalt for Jakob, hebraisk יעקב (Ya`aqob eller Ya`aqov, i betydningen «hæl» eller «beintrekker» Første Mosebok hevdet at Isak var 60 år gammel da tvillingene ble født.

Midrasj hevder at i sin ungdom var de svært ulike, men da de ble 38 år gamle, begynte Jakob å studere de religiøse tekstene, mens Esau henfalt til avgudsdyrkelse. De beskrives som ulike: «Esau ble en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken. Jakob ble en rolig mann som holdt seg ved teltene. Isak elsket Esau, for Isak spiste gjerne kjøtt av vilt; men Rebekka elsket Jakob.»

Kort etter Abrahams død tilberedte Jakob ifølge Talmud en kjøttstuing som tradisjonelt sørgemåltid for sin far Isak. Første Mosebok hevder at Esau kom forsulten tilbake fra markene og tryglet sin bror om noe av stuingen. Jakob nektet å gi broren mat før han hadde fått brorens førstefødselsrett i bytte, og Esau gikk med på det.

I Første Mosebok er det snakk om en rett røde linser: «Esau sa til Jakob: «Skynd deg, gi meg noe å spise av det røde, det røde du har der, for jeg er sliten!» Derfor kalte de ham Edom.» Herfra stammer ordtaket «å selge seg (eller sin førstefødselsrett) for en skål linser».

Da det ble hungersnød i Kanaan, flyttet Isak familien, på Guds ordre, til filisternes by Gerar som var styrt av Abimelek, filisternes konge. Som Abraham før seg, som kalte Sara for sin «søster» i stedet for sin «hustru», slik at egypterne ikke skulle drepe ham for å tilegne seg hans enke; på samme vis fortalte Abraham folket i Gerar at Rebekka var hans søster. Hun ble ikke antastet, men en dag da Abimelek skottet ut av vinduet, så han Isak omfavne Rebekka på lite broderlig vis. Han innså at Isak hadde løyet og advarte deretter andre om ikke å røre Rebekka. Senere skiltes Isak og Abimelek i fred. Da Esau var 40 år, tok Esau til seg to hettittiske kvinner, Judit og Basmat, som hustruer, til stor sorg for Isak og Rebekka over at kvinnene hadde en annen tro.

Bedrageriet av Isak

Rebekka føder Esau og Jakob, ca 1475-1480.

Isak ble blind på sine eldre dager. Ifølge Midrasj var Isak 132 år, mens Første Mosebok hevdet han var 180 år. Han besluttet å gi sin førstefødte sønn Esau sin velsignelse og sendte ham ut for å felle et dyr som han skulle tilberede og gi ham som mat.

Rebekka overhørte dette, og hun ville at Isaks velsignelse skulle gå til Jakob da spådommen hadde fortalt at den eldre skulle tjene den yngre. Hun kokte derfor en krydret rett av en geit og ba Jakob gi den til Isak. Jakob var redd for at faren ville kjenne forskjell på brødrene da Esau var hårete og hans selv glatt. Rebekka fant fram Esaus klær til ham, og la saueskinn på nakken og armene hans. Isak spurte gjentatte ganger om Jakob var Esau, hvilket han svarte bekreftende på. Da ga Isak sin velsignelse: «Vær herre over dine brødre, din mors sønner skal bøye seg for deg.» Med velsignelsen ble Jakob familiens åndelige leder etter Isaks død og arving til Guds løfte til Abraham.

Rett etter kom Esau tilbake fra jakten, og bedrageriet ble oppdaget, men Isak anerkjente at Jakob var blitt velsignet og velsignet vil han også være. Esau var ulykkelig og ba om egen velsignelse. Etter at Isak hadde gjort Jakob til hersker over sine brødre, kunne han kun love: «Av sverd skal du leve, din bror skal du tjene. Men når du river deg løs, skal du kaste åket hans av nakken.»

Esau var fylt av hat mot Jakob etter dette og sverget å drepe ham så snart Isak var død. Igjen fikk Rebekka høre dette og tok grep. Hun beordret Jakob til å reise til sin bror Labans hus i Harran. Hun overbeviste deretter Isak til å sende Jakob av sted ettersom hun fryktet at han ville gifte seg med en lokal kanaanittisk kvinne slik Esau hadde gjort. Etter at Isak sendte Jakob av sted, innså Esau at hans kvinner var onde i sin fars øyne og han tok en datter av Isaks halvbror Ismael som enda en hustru.

Død og gravleggelse

Jakob bodde hos Laban i 45 år, giftet seg med Labans to døtre og kom deretter tilbake til Kanaan med sin store familie og rikdommer. Da han kom tilbake, døde Debora, Rebekkas amme, og ble gravlagt «nedenfor Betel, under eika; den ble kalt Gråteeika.» I henhold til Midrasj kalte Jakob gravstedet for Gråteeika, hebraisk אלון בכות, Alon Bachut. Flertallsform av ordet «gråt» innebar dobbel sorg, noe som tyder på at Rebekka døde på samme tid, uten at dette nevnes. Grunnen kan være:

• at hun måtte gravlegges i hemmelighet. Ble hun gravlagt slik hun fortjente, kunne Esau ha protestert fordi hun hadde favorisert Jakob.
• at hun ble gravlagt under tragiske omstendigheter. Isak var blind og kunne ikke ære henne, Jakob var langt unna, og Esau hadde sine grunner for å være bitter.

Etter tradisjonen ble Rebekka uansett gravlagt i Makpela-hulen sammen med patriarkene og matriarkene. Isak senere ble lagt ved hennes side.

Matriarken Rebekka

Statue av Rebekka, Franconville (Val-d'Oise), Frankrike, 1868

Isak var den eneste patriarken som ble værende i Kanaan i hele sitt liv, han var også den eldste av patriarkene ved sin død, og den eneste som ikke fikk et annet navn.

Rebekka er først nevnt i genealogien til etterkommerne av Nahor, bror av Abraham. Faktisk synes hele slektslisten bli formidlet kun så langt som å introdusere henne da de påfølgende opptredener og rolle i genealogien hadde åpenbart hensikten fungere som en forberedelse. Hele denne delen av familien til Tarah (Abrahams far) hadde blitt værende i Aram-Naharaim mens Abraham og Lot utvandret til Kanaan, og det er i den nordlige mesopotamiske byen Harran, «byen til Nahor», at Rebekka kommer inn i fortellingen da hun møter Abrahams tjener ved byens brønn.

Den idylliske fortellingen om å finne en brud for Isak fungerer hovedsakelig for presentere Rebekkas vennlige og gjestmilde karakter via den såkalte kamelprøven. Da Abrahams tjener ville at Rebekka skulle bli med ham tilbake til sin kommende ektemann Isak, verget hennes familie seg, og den bibelske fortellingen gjør et poeng av hun ønsket selv å dra med en gang. Det står likevel i kontrast til at selv om hun var objektet for sin ektemanns kjærlighet, ble det ikke født barn fra foreningen i tyve år, og det var kun på Isaks bønner at Gud velsignet henne med barn, og da dobbelt opp på samme tid. Tvillingene ble født med en dyster spådom om at de ville være i krig og den yngste ville overvinne den eldste. Den bibelske fortellingen gjør det også klart at foreldre foretrakk hvert sitt barn: Isak foretrakk Esau og Rebekka foretrakk Jakob, og i kampen for frariste Easu hans fødselsrett, gikk Rebekka planmessig inn for å bedra ektemann, og en eventuell forbannelse fra dette aktet hun selv å ta ansvaret for.

Det gir hentydninger om at Rebekka ble oppfattet som en sterk og etter omstendighetene en uavhengig kvinne og matriark som tok aktive grep i handlingen for å få det slik som hun ville til tross for de konsekvenser det ville få.

Galleri

• 
  «Isaks tjener setter armbåndet på Rebekkas arm». Maleri av Benjamin West, 1708-1713
• 
  «Rebekka ved brønnen». Maleri av Giovanni Antonio Pellegrini, 1708-1713
• 
  «Rebekka og Elieser». Maleri av Bartolomé Esteban Murillo, 1652
• 
  «Rebekka og Elieser». Maleri av Marcello Bacciarelli, 1772-1773
• 
  «Rebekka med Isaks tjener». Maleri av Jacob Hogers, ca 1614-1616
• 
  «Elieser og Rebekka ved brønnen». Maleri ved Nicolas Poussin, 1660-1665