sars

Viruset har store genetiske likheter med virus hos dyr som selges ved matmarkeder i Kina, og disse er en mulig smittekilde. Smitteveien er dråpesmitte, det vil si at smitten skjer via små dråper som dannes når en smittet person hoster eller nyser. Det kreves ofte tett kontakt, som for eksempel blant husstandsmedlemmer, eller mellom pasient og helsepersonell.

I Singapore var over 90 prosent av smitten knyttet til helsevesenet. I Hongkong skjedde 50 prosent av smitten i sykehus og sykehjem.

Virusets smittevei og viktigheten av smittevern illustreres godt av tilfellet som brakte viruset til Canada. En kvinne reiste fra Hongkong til Canada, utviklet luftveissymptomer og døde i hjemmet sitt få dager senere. Sønnen som hadde pleid henne hjemme fikk også feber og luftveissymptomer. Han ble innlagt på sykehus to dager etter morens død. På dette tidspunkt var det ikke kjent at det var et pågående utbrudd med SARS-CoV i blant annet Hongkong og han ble derfor håndtert uten noen spesielle smittevernstiltak. Han smittet andre pasienter i akuttmottaket som i sin tur smittet et betydelig antall helsepersonell og familiemedlemmer.

Totalt ble over 150 personer smittet og 24 døde. Det var først da det ble kjent at det var et pågående utbrudd og man begynte med smitteverntiltak at man klarte å stoppe spredningen.

Tiden fra man smittes med viruset til at man utvikler symptomer og sykdomstegn (inkubasjonstiden) er som regel to til fem dager, i noen tilfeller opp til ti dager. Sykdommen debuterer oftest med feber og influensalignende symptomer og tegn. Etter noen dager kan det oppstå hoste og tungpust, som tegn på lungebetennelse.

Dødeligheten blant smittede var på rundt ti prosent, men det var betydelig aldersvariasjon med lavere dødelighet blant unge og høyere dødelighet hos de over 60 år.

Diagnosen stilles ved at man påviser genetisk materiale fra viruset i luftveisprøver, men under epidemien måtte man i første omgang holde seg til kliniske kriterier. Det har ikke vært noen diagnostiserte tilfeller av sars i verden siden 2004.

Det finnes ingen spesifikk behandling rettet mot viruset. Under epidemien ble intensiv behandling med ulike tiltak forsøkt, med usikker effekt.

Antibiotika er ikke virksomt, siden det ikke virker på virus. Man kan gi symptomlindrende behandling, som smertestillende og febernedsettende. De mest alvorlig syke pasientene får støttende behandling, som respirator.

Det finnes ingen godkjent vaksine.

Sars og covid-19 forårsakes av hvert sitt koronavirus. Det finnes også andre likheter, som at de bruker samme reseptor for å ta seg inn i celler, de har omtrent samme inkubasjonstid og symptomer og de deler risikofaktorer for alvorlig sykdom. Sars-epidemien ble derimot stanset etter bare noen måneder, mens vi ennå ikke har klart å stanse covid-19-pandemien.

Det er flere grunner til dette, men en av hovedårsakene er at man ved covid-19 i motsetning til sars er svært smittsom både ved asymptomatisk og mild sykdom. Når man føler seg frisk, eller har milde symptomer, kan man lettere bevege seg ute i samfunnet og smitte andre. I tillegg er det vanlig med både asymptomatisk og mild sykdom ved covid-19. Ved sars derimot ble de aller fleste alvorlig syke og måtte oppsøke sykehus. Sars var som mest smittsom i andre sykdomsuke, noe som ofte sammenfalt med innleggelse ved sykehus. På sykehus kunne man isolere pasienten, og personalet kunne bruke smittevernutstyr og på den måten stoppe videre smitte til nye individer.

• virus
• epidemi