ISO 639 (språkkoder)

Arbeidet med ISO 639 startet i 1960-årene, og standarden har gradvis blitt utvidet. Den består i dag av flere deler, som hver dekker ulike behov:

• ISO 639-1 (1998): Toskodede bokstavkoder for de mest brukte språkene i verden (omtrent 180). Kodene er korte og lett gjenkjennelige, for eksempel en (engelsk), fr (fransk), no (norsk).
• ISO 639-2 (1998): Tresifrede bokstavkoder som dekker flere språk, inkludert dem uten kode i ISO 639-1. Enkelte språk har både en bibliografisk (B) og en terminologisk (T) kode, som albansk (alb/sqi). Forvaltes av Library of Congress.
• ISO 639-3 (2007): Tresifrede koder for alle kjente språk, både levende og utdødde, inkludert historiske og konstruerte språk. Omfatter mer enn 7000 språk og danner grunnlag for databaser som Ethnologue og Glottolog. Forvaltes av SIL International.
• ISO 639-4 (2010): Retningslinjer for implementering og sammenhengen mellom de øvrige delene.
• ISO 639-5 (2008): Tresifrede koder for språkfamilier og grupper, som «germanske språk» eller «bantuspråk».
• ISO 639-6 (2009): Firebokstavers koder for dialekter og varianter innenfor et språk. Denne delen har hatt liten praktisk utbredelse.

ISO 639 brukes i en rekke internasjonale sammenhenger. I biblioteker inngår kodene i katalogstandarder som MARC. På internett brukes tobokstavskodene fra ISO 639-1 i HTML og metadata for digitale dokumenter, mens tresifrede koder fra ISO 639-2 og -3 brukes i digitale arkiver og forskningsdatabaser.

Standarden er også en byggestein i IETF BCP 47, som kombinerer språkkoder med skriftsystem og region, slik at man kan skille mellom for eksempel «engelsk i Storbritannia» som en_GB og «engelsk i USA» som en_US.

ISO 639 er den viktigste globale standarden for språkidentifikasjon. Den binder sammen biblioteker, forskningsprosjekter, teknologiske løsninger og internasjonale organisasjoner, og er en forutsetning for at språkdata kan utveksles på en systematisk måte over hele verden.

Forskjellige deler av standarden har ulike registerførere:

• Library of Congress for ISO 639-2 og -5
• SIL International for ISO 639-3
• ISO 639 Joint Advisory Committee (JAC) for samordning mellom delene

Standarden har møtt kritikk for ujevn dekning og uklare grenser mellom språk og dialekter. ISO 639-1 omfatter kun de største språkene, mens ISO 639-3 går langt mer i detalj. Dette kan skape usikkerhet når ulike systemer baserer seg på forskjellige delstandarder. ISO 639-6 har fått liten utbredelse, både fordi den er svært detaljert og fordi den er vanskelig å bruke i praksis.