Hopp til innhold

Harald V

Side semibeskyttet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kong Harald V»)

Harald V
H.M. Kong Harald V av Norge
Fra åpningen av Sametinget i 1993
Født21. feb. 1937[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Skaugum
Død28. aug. 2026[5][6][2]Rediger på Wikidata (89 år)
Rikshospitalet (Oslo)[7]
BeskjeftigelseKongelig (1937–2026), monark (1991–2026) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedOslo katedralskole (1952–1955)[8]
Universitetet i Oslo (1955–1955)[9]
Befalsskolen for kavaleriet (1955–1956)[10][11]
Krigsskolen (1957–1959)[10][9]
Balliol College (1960–1962; studieretning: samfunnsvitenskap, samfunnsøkonomi, historie)[9]
Ektefelle(r)Sonja av Norge (1968–2026; avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: Oslo domkirke)[2][12]
FarOlav V[2][13]
MorMärtha[2][13]
SøskenRagnhild (eldre søster)[2]
Astrid, fru Ferner (eldre søster)[2]
BarnMärtha Louise[2]
Haakon VIII[2]
NasjonalitetNorge
GravlagtDet kongelige mausoleum (2026; tema for: Harald Vs død og gravferd)[14]
Medlem avDet norske kongehuset
Utmerkelser
42 oppføringer
Storkors med kjede av St. Olavs Orden (1955)[15]
Storkors av Æreslegionen[16]
Storkorsridder av Royal Victorian Order (1955)[17]
Den olympiske orden i gull (1994)[18]
Den hvite ørns orden
Holmenkollmedaljen (2007)
1. klasse av Trestjerneordenen
Kjede av Den hvite stjernes orden (2014)
Storkors med kjede av Ungarns fortjenstorden (2002)
Stjerneordenen
Idrettsgallaens hederspris (2011)
Det kongelige Victoriakjedet (1994)
Elefantordenen (1958)
Oslo Militære Samfunds hederstegn (har bestanddel: gull)
Hærens vernedyktighetsmedalje med tre stjerner[15]
Forsvarsmedaljen med laurbærgren[15]
Kongehusets 100-årsmedalje[15]
Kong Haakon VIIs 100-årsmedalje[15]
Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1955[15]
Forsvarsmedaljen med tre stjerner[15]
Kong Olav Vs jubileumsmedalje 1957–1982[15]
Kong Olav Vs 100-årsmedalje[15]
Kong Haakon VIIs minnemedalje[15]
Kong Olav Vs minnemedalje[15]
Ridder av Hosebåndsordenen (2001)[17]
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1994)
Kjede av Krysantemumsordenen
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (2001)
Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (1964)[19]
Storkommandør av Dannebrog (1991)
Storkjede av Infante Dom Henriks orden (2004)[20]
Storkors av Avizordenen (1980)[20]
Storkjede av Santiago av sverdets orden (2008)[20]
Serafimerordenen (1958)
Storkors med kjede av Frigjøreren San Martins orden (2018)
Frelserens orden
1. klasse av Det hvite dobbeltkorsets orden (2010; deles ut av: Ivan Gašparovič, Slovakias president)
Collar of the Order of the Golden Fleece (1995)[21]
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1961)[22]
Ordenen for enestående tjenester (2011)[23]
Storbånd av Leopoldsordenen (1997)[24]
Storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden
Regjeringstid17. januar 1991–28 august 2026
ForgjengerOlav V
EtterfølgerHaakon VIII
ValgspråkAlt for Norge
TitlerH.K.H. Prins Harald av Norge (1937–1957)
H.K.H. Kronprins Harald av Norge (1957–1991)
H.M. Kong Harald V av Norge (1991–2026)
FyrstehusSchleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg
Signatur
Harald Vs signatur
Våpenskjold
Harald Vs våpenskjold
Harald V på Commons

Harald V (1937–2026) var Norges konge fra 1991 til 2026, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Han var på slutten av livet den eldste regjerende monark i Europa. Han lovet å holde det gående tross mange og tiltagende helseproblemer.[25] Han ble etterfulgt som Norges konge av sin sønn Haakon VIII.

Hans barndom var preget av flukt og fem år i eksil i USA[26] og ungdomstiden av militær utdanning til offiser og høyere sivile utdanning ved Oxford. Han konkurrerte internasjonalt i seiling til 2005 blant annet i tre olympiske leker og han ble verdensmester i 1987.[26] Harald giftet seg med Sonja Haraldsen, som ikke hadde kongelig eller adelig bakgrunn, tross motstand særlig fra Olav.[26][27]

Hans regjeringstid kjennetegnes av modernisering av kongehuset og av taler og opptredener med forsonende og samlende preg blant annet etter 22. juli 2011 og i 2016 da han satte ord på det mangfoldige Norge.[26][28][29][30][31][32] Mens deler av storfamilien var preget av skandaler, forble Harald personlig populær blant annet på grunn sin jordnære, selvironiske og inkluderende stil.[31][32][33][34][35][27]

Bakgrunn

Kong Haralds foreldre var Olav V, Norges konge, og kronprinsesse Märtha, opprinnelig svensk prinsesse. Hans slekt, huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, er en linje av huset Oldenburg, som kom på tronen i både Danmark, Norge og Sverige på midten av 1400-tallet. Kongen er agnatisk etterkommer av Christian III av Norge, som regjerte mellom 1536 og 1559, og således har dagens kongeslekt sittet på den norske tronen før Haakon VII ble valgt til konge i 1905.

Han var tremenning av dronning Elizabeth II, og ved fødselen var han nummer 16 i arverekken til den britiske tronen.[26]

Tidlig liv

Kronprinsfamilien ved prins Haralds dåp, 31. mars 1937.

Prins Harald ble født 21. februar 1937 på Skaugum i Asker. Han var den første norskfødte prinsen på 567 år og den første sønnen til kronprinsparet Olav og Märtha. Fødselen ble kunngjort i et kort kommuniké, og dagen etter meldte statsminister Johan Nygaardsvold i statsråd til Stortinget at den nyfødte arveprinsen skulle døpes Harald. Ettersom hans eldre søstre Ragnhild og Astrid ikke hadde arverett til tronen, sikret fødselen arvefølgen.[36][37]

Harald tilbrakte sine tre første leveår på Skaugum sammen med foreldrene og søstrene. Han ble døpt i Slottskapellet 31. mars 1937. Ved dåpen omtalte hans bestefar kong Haakon VII fødselen som en historisk begivenhet, ettersom det da var 566 år siden en norsk prins var født i Norge.[36][37]

Flukt fra Norge og opphold i USA

Bilde av kongefamilien som kommer til Oslo etter andre verdenskrig
Den norske kongefamilien vinker til folkemassene i Oslo fra det britiske krigsskipet HMS «Norfolk» ved ankomsten til Oslo etter andre verdenskrig i mai 1945. Prins Harald lengst til venstre sammen med søstrene, bestefaren kong Haakon og foreldrene kronprins Olav og kronprinsesse Märtha.

Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, flyktet kongefamilien, regjeringen og de fleste stortings­represen­tantene nordover fra Oslo. På Elverum skilte prins Harald, kronprinsesse Märtha og prinsessene Ragnhild og Astrid lag med kronprins Olav og kong Haakon VII, og de tok seg over grensen til Sverige.[36][37]

I juni bestemte kongen og regjeringen i London at kronprinsesse Märtha og barna skulle reise videre til USA, blant annet for å hindre at prins Harald kunne bli brukt som en brikke av okkupasjonsmakten. Det var frykt for at okkupasjonsmakten vil gjøre Harald til barnekonge under tysk kontroll. Etter invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt reiste de fra Sverige 12. august, med amerikansk skip fra Petsamo 15. august og ankom USA senere samme måned. Om bord var Märtha registrert som Mrs. Jones og hadde med seg edelstener og smykker. USA var nøytralt på dette tidspunktet og skipet gikk langs Norskekysten etter avtale med Tyskland. Familien bodde resten av krigen på Pook’s Hill i Maryland, like utenfor Washington D.C.[38][37][39][40][41] Kronprins Olav kom som regel til jul og ble til ut på våren.[42]

Harald besøkte de norsk flyverne i Little Norway utenfor Toronto og ble æresfenrik der. Ole Reistad, sjef for flyverne, besøkte kronprinsfamilien på Pook’s Hill flere ganger.[43][44] Roosevelt kom jevnlig på besøk til Pook’s Hill og Märtha og barna besøkte noen ganger presidentparet i Hyde Park eller reiste på rekreasjonsturer på presidentens yacht.[45][46] Märtha og barna var ofte i det hvite hus til thanksgiving og jul. De var tilstede ved innsettelsen av Roosevelt 1945.[47][42]

Harald og søstrene fløy til Storbritannia 20. mai 1945. Harald forsto ikke Haakons danskpregede språk og de snakket engelsk sammen den første tiden.[42] Han var 3 år gammel da de flyktet fra Norge og han husket nesten ikke noe av landet.[48] Prins Harald vendte tilbake til Norge 7. juni 1945 sammen med kong Haakon VII, sin mor og sine søstre. Harald kjente knapt igjen bestefaren som hadde oppholdt i Storbritannia i fem år. De ble møtt av kronprins Olav og store folkemengder i Oslo.[38][37][41] Datoen 7. juni var ikke tilfeldig: Det var akkurat fem år etter at Haakon og Olav forlot Norge og det var 40 år etter at Stortinget vedtok å oppløse unionen med Sverige. Kongefamilien, særlig Haakon, var det sentrale symbolet for motstanden mot tysk okkupasjon og Quisling-regjeringen.[41]

Utdannelse

Den daværende kronprinsfamilien på Pook's Hill i Maryland, omkring 1942.

Prins Harald fortsatte han sin skolegang som alminnelig folkeskoleelev på Smestad skole i Oslo. Han var den først arveprinsen som gikk på en vanlig skole. Prinsen videreførte utdannelsen på Oslo katedralskole, hvor han avla examen artium som rødruss (realartium) i 1955.[37][48]

Samme år ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo, men tok i stedet utdannelse på Befalsskolen for kavaleriet på Trandum (1955–1956), etterfulgt av studier på Krigsskolen (1957–1959). I denne perioden tiltrådte han som nestkommanderende ved Kavaleriets rekruttskole på Trandum.[49]

Etter å ha fullført plikttjenesten, studerte han i perioden 1960–1962 ved Balliol College ved University of Oxford, hvor han fullførte studier innen samfunnsvitenskap, historie og økonomi.[36][37]

Kronprins

Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og prins Harald ble kronprins. Han møtte første gang i statsråd som kronprins og fungerte året etter for første gang som regent under kong Olavs fravær. Som kronprins fikk han etter hvert en større del av kongehusets representasjonsoppgaver.[37]

I 1960 gjennomførte kronprins Harald sin første større offisielle utenlandsreise, til USA i forbindelse med 50-årsjubileet for American-Scandinavian Foundation.[50] Han fikk etter hvert en særlig rolle i arbeidet med å fremme norsk næringsliv i utlandet og deltok på en rekke reiser sammen med norske handels- og næringslivsdelegasjoner. Han representerte også Norge ved en rekke internasjonale begivenheter og besøkte ulike deler av landet som kronprinsparets representasjonsoppgaver.[36][37]

Kronprins Harald engasjerte seg også i idrett og miljøvern. Han var en av initiativtakerne til den norske avdelingen av WWF Verdens naturfond og var organisasjonens president i Norge i 20 år.[51][52][53]

Ekteskap og familieliv

Vielse i Oslo domkirke, 29. august 1968, med biskop Fridtjov Birkeli.[54]
Foto: Bjørn Glorvigen

Den 19. mars 1968 ble det kunngjort at kong Olav hadde gitt sitt samtykke til ekteskap mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo. Paret hadde da kjent hverandre i ni år. Det var forventet at kronprinsen som tronarving skulle gifte seg med en person fra et europeisk kongehus eller adel, og ønsket om å gifte seg med en borgerlig kvinne skapte debatt om monarkiets fremtid. Da ryktene om forholdet først ble kjent, møtte et mulig borgerlig ekteskap politisk motstand. Flere statsråder i regjeringen Borten var imot, og det ble fryktet at ekteskapet kunne få følger for monarkiets stilling.[55][56][57] Blant annet Morgenbladet, Dagbladet, VG og Fremtiden uttalte seg på lederplass kritisk til ekteskap med Sonja Haraldsen. Kong Olav sendte på et tidspunkt ut pressemelding som avviste at Harald hadde til hensikt å inngå ekteskap med en borgerlig.[58]

Saken hadde for kong Olav også en konstitusjonell og politisk side, fordi et borgerlig ekteskap kunne få konsekvenser for monarkiets fremtid. Han rådførte seg med regjeringen Borten, som var splittet i saken, samt stortingspresidenten og de parlamentariske lederne. Kronprins Harald hadde samtidig gitt uttrykk for at dersom han ikke fikk gifte seg med Sonja, måtte han vurdere å forbli ugift. Etter drøftelser i regjeringen og kontakt med opposisjonslederen Trygve Bratteli ga kong Olav sitt samtykke til ekteskapet.[36][56][57]

Forlovelsen ble kunngjort 19. mars 1968. Dagen før var norske og utenlandske presseorganisasjoner blitt varslet om kunngjøringen gjennom et privattelegram, med sperrefrist til klokken 11 dagen etter. På grunn av en uklarhet i telegrammet til utenlandske nyhetsbyråer ble den forestående forlovelsen likevel omtalt av Danmarks Radio allerede kvelden før. I Norge ble nyheten offentliggjort som planlagt, da stortingspresident Bernt Ingvaldsen leste opp kong Olavs meddelelse i Stortinget.[59][60][61]

Vielsen

Kronprins Harald og Sonja Haraldsen ble viet i Oslo domkirke 29. august 1968. Vielsen ble forrettet av Oslo-biskop Fridtjov Birkeli, og kong Olav førte bruden til alteret.[56]

Etter vielsen kjørte det nygifte kronprinsparet i åpen bil fra domkirken til Slottet, hvor de ble møtt av store folkemengder. Langs kjøreruten og på Slottsplassen hadde tusenvis av mennesker samlet seg, og bryllupet ble fulgt av et stort publikum gjennom radio og fjernsyn.[56][62]

Bryllupet ble feiret over tre dager og omfattet flere arrangementer i Oslo.[63] Omfanget av de planlagte festlighetene ble imidlertid redusert etter Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia 20. august 1968.[64]

Idrettslige interesser

Medaljeoversikt
Konkurrerte for Norges flagg Norge
Seiling
Verdensmesterskap i seiling
Gull Kiel 1987 En-tonn
Sølv Sydney 1974 5,5m
Sølv Porto Cervo 1984 5,5m
Bronse San Francisco 1988 En-tonn
Bronse 2004 IMS
Europamesterskap i seiling
Gull 2005 IMS

Kong Harald markerte seg i flere nasjonale og internasjonale seilerkonkurranser.[65] Mens han var kronprins representerte han Norge under De olympiske leker tre ganger: 1964, 1968[66] og 1972.[65] Hans beste OL-resultat var 8.-plass i klassen 5,5 meter-R. Ved OL i 1968 kom han på 11.-plass i samme klasse, og i 1972 fikk han 10.-plass i Soling-klassen.[65][67] Kronprinsen bar Norges flagg ved åpningen av de Olympiske leker i Tokyo i 1964.[68]

Han vant seilasen om den skandinaviske gullpokalen i 1968 og vant Kieler-regattaen (Kieler Woche) i 1972.[65] Han ble nummer 2 i verdensmesterskapet i halvtonnsklassen i 1982. Sommeren 1987 ble han verdensmester med sin nye båt, entonneren «Fram X»,[69] som han fikk i gave til 50-årsdagen fra norsk næringsliv. I 1988 vant han sammen med båt og mannskap bronsemedalje i VM i San Francisco. I 2005 vant kong Harald og hans mannskap europamesterskapet i havseiling med båten «Fram XV».

Han ble i 1965 valgt til formann i Kongelig Norsk Seilforening der han hadde vært styremedlem siden 1962. Han ble gjenvalgt i 1967. Dannelse av et landsdekkende seilforbund var viktig tema på den tiden.[66]

Vinter-OL i Innsbruck 1964, med skøyteløperne (fra h.) Fred Anton Maier, Per Ivar Moe og Knut Johannesen.

I 2007 mottok Harald V Holmenkollmedaljen sammen med dronning Sonja. I januar 2011 mottok han Norges idrettsforbunds hederspris for 2010. Han vant til sammen åtte kongepokaler, og ble kåret til «Årets seiler i Norge» i 2005.[70] Kongen ble i 2025 æresmedlem i Norges Idrettsforbund, forbundets høyeste utmerkelse.[71]

Han hadde en interesse for alle typer sport og var hyppig til stede på sportsarrangementer fra 1945 til 2026, spesielt innenfor ski og fotball. Han mottok Norges herrelandslag i fotball på Slottet da de kom hjem fra VM i fotball 2026, det ble hans siste opptreden på det idrettslige området.[72]

Kong Harald var en ivrig jeger og fisker.[73] Han fisket laks jevnlig i Lærdalselvi fra 1950-tallet.[74] Fra 2001 fisket han laks i Namsenvassdraget, inkludert sideelva Bjøra.[75]

Regjeringstid

Tronskiftet og signingen

Harald ble kronprinsregent som følge av kong Olav Vs sykdom 31. mai 1990. Da kongen døde 17. januar 1991, overtok han tronen som kong Harald V. Han utbrøt samme kveld at han var «livredd» for å ta over embetet. Den nye kongen videreførte sin far og farfars valgspråk «Alt for Norge». Kong Harald ble sammen med dronning Sonja signet i Nidaros domkirke søndag den 23. juni 1991, og fulgte da en praksis som ble innført av kong Olav V i 1958.[76][48] Han var den sjette norske kongen med navnet Harald. Harald Blåtann regnes ikke med i den norske kongerekken.[26][77]

Kong Harald med sametingspresident Ole Henrik Magga, Karasjok 1993

Signingsferden og Kiberg-talen

Under den nordlige signingsferden i Finnmark året etter holdt kongen 3. august 1992 en tale ved partisanbautaen i Kiberg, der han på nasjonens vegne beklaget behandlingen de norske partisanene som kjempet på russisk side under andre verdenskrig hadde fått. I talen viste kongen til at partisanenes historie i etterkrigstiden hadde vært lite omtalt, og til belastningene det kalde forholdet mellom øst og vest hadde medført for mange familier i Finnmark.[78][79] Talen er senere blitt omtalt som en av kong Haralds viktigste taler.[80][81]

Representasjon og kontakt med befolkningen

President Barack Obama under fredsprisseremonien, Oslo rådhus i 2009, kongefamilien i midten blant tilhørerne.

Kong Harald og dronning Sonja reiste på fylkesturer og kommunebesøk i Norge. Gjennom regjeringstiden besøkte de, sammen eller hver for seg, nesten alle landets kommuner. Målet var å besøke samtlige kommuner, og ved kongens siste kommunebesøk i juni 2026 gjensto det fire kommuner.[82][83]

Som konge representerte Harald V Norge i inn- og utland og gjennomførte flere statsbesøk og andre offisielle reiser. I løpet av regjeringstiden ble det gjennomført 107 statsbesøk, hvorav 50 til utlandet og 57 statsbesøk i Norge.[84]

Kongeparet mottok gjennom regjeringstiden mennesker fra ulike deler av samfunnet til audiens og ved mottakelser på Slottet, blant annet representanter for organisasjoner og institusjoner, medaljemottakere og andre som ønsket å møte kongeparet.[85][86]

Ved større ulykker og naturkatastrofer besøkte kongen berørte områder og møtte mennesker som var rammet. Han var også til stede ved flere nasjonale kriser og minnemarkeringer.[87][88] Etter terrorangrepene 22. juli 2011 besøkte kongen sammen med dronning Sonja og kronprins Haakon pårørende og overlevende på Sundvolden Hotel. Dagen etter holdt han en tale til det norske folk, og ved den nasjonale minnemarkeringen 21. august holdt han en ny tale.[89][90]

«Kjære alle sammen. Nå er nesten alle ord brukt opp. De siste fire ukene har vært tunge for oss alle. Men nettopp da er det godt å kunne være sammen. Mine tanker har vært spesielt hos dere som var direkte berørt av terroren og dere som har mistet noen dere var glade i. Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte. Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.»

Fra talen ved den nasjonale minnemarkeringen for 22. juli 2011 i Oslo Spektrum

I kongeparets hagefest i Slottsparken 1. september 2016 holdt han en tale der han snakket om hva Norge og nordmenn er. Talen rørte mange og gikk verden rundt.[91][92]

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.»

Fra talen i Slottsparken, 1. september 2016

Kong Harald hadde flere ganger understreket at han ikke hadde planer om å abdisere. I 2007 avviste han spørsmål om han og dronning Sonja hadde planer om å «pensjonere seg», og viste til at det ikke var tradisjon for abdikasjon i Norge.[93] I et intervju med Dagens Næringsliv i 2019 sa han at han ikke hadde noen planer om å forlate tronen og at han ville sitte «til the bitter end».[94] Etter dronning Margrethes abdikasjon i 2024 fastholdt han standpunktet og viste til at han hadde avlagt en ed til Stortinget som «varer livet ut».[95]

Kong Harald ble etterhvert omtalt som «hele Norges bestefar», en betegnelse som blant annet ble brukt om hans folkelige fremtoning og lange tilstedeværelse i offentligheten.[96][97][98]

Modernisering av kongehuset

I sin regjeringstid gjennomførte kong Harald flere endringer i organiseringen og forvaltningen av kongehuset. Etter tronskiftet i 1991 tok han initiativ til en gjennomgang av Hoffets organisering og økonomiforvaltning.[99]

Gjennomgangen førte til en ny organisering av forvaltningen av Det kongelige slott, Bygdøy kongsgård og Oscarshall. Fra 1. januar 2002 ble Slottsforvaltningen nedlagt som egen statlig etat, og oppgavene ble fordelt mellom Det kongelige hoff og Statsbygg. Hoffet fikk ansvaret for innvendig vedlikehold og interiører, mens Statsbygg fikk ansvaret for ytre vedlikehold og større tekniske installasjoner. Samtidig ble det innført en ny budsjettordning for de statlige kongelige eiendommene.[100][101][102]

Under kong Harald og dronning Sonja ble Slottet gjennomgått og restaurert, blant annet med omfattende arbeider på interiører og representasjonsrom. Restaureringen omfattet også andre kongelige eiendommer. Oscarshall ble restaurert og åpnet for publikum igjen i 2009.[103]

Mens deler av storfamilien, blant annet Marius Borg Høiby, var preget av skandaler, forble Harald personlig populær blant annet på grunn sin jordnære, selvironiske og inkluderende stil.[31][32][33][34][35][27]

Helse

Kong Harald fikk i 1999 operert bort en verkebyll på kinnet.[104]

1. desember 2003 ble det bekjentgjort at kongen hadde fått blærekreft.[105] Han ble operert på Radiumhospitalet 8. desember samme år. Kongens sykdomsforløp ble gjenstand for en til da, i kongelige sammenhenger, ukjent åpenhet fra Slottets side. Kongen gjenopptok sine plikter som monark 13. april 2004. Kongen stumpet røyken etter dette.[106]

Mottakere av Kavliprisen for 2020, foto fra 2022. Harald hadde begynt å bruke krykker på grunn av dårlige knær.[107]

Den 17. mars 2005 bekjentgjorde Slottet at kongen skulle opereres for subvalvulær aortastenose, en hjertesykdom. Harald fikk satt inn kunstig hjerteklaff 1. april ved Rikshospitalet. Professor Odd Geiran ledet operasjonen. Harald gjenopptok sine konstitusjonelle plikter 7. juni 2005.

I november 2017 ble kongen innlagt på Rikshospitalet med en infeksjon.[108] I noen dager før jul i 2019 ble han sykemeldt, på grunn av en virusinfeksjon.[109] I januar 2020 ble han også sykemeldt for 2 uker etter å ha opplevd svimmelhet, det ble ikke funnet noen alvorlig sykdom ved hans sykehusopphold på Rikshospitalet.[109]

Han ble på nytt sykemeldt og innlagt på Rikshospitalet hvor han ble undersøkt i slutten av september 2020 på grunn av tung pust. Covid-19 ble utelukket.[109]

Kongen ble i januar 2021 operert for en skadet sene over høyre kne.[110]

Den 22. mars 2022 bekreftet Slottet at Kong Harald hadde fått påvist covid-19 med lette symptomer.[111]

Kongen ble innlagt på Rikshospitalet i august 2022 på grunn av en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika,[112] i slutten av november 2022 var han sykemeldt grunnet forkjølelse,[113] og den 19. desember 2022 ble han igjen innlagt på Rikshospitalet grunnet en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika. Han ble utskrevet fra Rikshospitalet den 21. desember 2022, og Slottet opplyste i en kunngjøring at han var på bedringens vei.[114]

I februar 2024 ble han innlagt på sykehus med en infeksjon, på en privat ferietur til Langkawi i Malaysia.[115] Infeksjonen påvirket hjertefrekvensen og han fikk lagt inn en midlertidig pacemaker før syketransport hjem til Norge.[116] På Rikshospitalet ble det operert inn en permanent pacemaker og han ble utskrevet etter til sammen mer enn to uker på sykehus i Malaysia og Norge.[117]

Kongen ble igjen innlagt på et sykehus i utlandet under en privat ferie til Tenerife i februar 2026, hvor han ble behandlet for en infeksjon og dehydrering, livlegen reiste til Tenerife dagen etter.[118] Han ble utskrevet fra sykehuset etter to dager,[119] og fortsatte ferien.[120]

Død

Sykdom og død

Minnemarkering for kong Harald ved «Den blå stein» i Bergen, 28. august 2026.

Han ble 17. august 2026 innlagt på Rikshospitalet grunnet væskeansamling i kroppen, som bivirkning av kortisonbehandling for blodsykdommen hemolytisk anemi. Harald skulle da være sykemeldt i to uker.[121] En knapp uke senere ble sykemeldingen endret til «inntil videre» grunnet en forverring i helsetilstanden,[122] det var påvist en infeksjon med bakterier i blodet.[123] 27. august kom en ny oppdatering, hvor Slottet skrev «Hans Majestet Kongens helsetilstand er svært alvorlig», samtidig opplyste de at dronning Sonja og kronprins Haakon avlyste sine planlagte program.[124] Hele kongefamilien samlet seg etter hvert på Rikshospitalet.[125] Nyheten førte til at landets biskoper som var på studietur til Roma,[126][127] Stortingspresidenten,[128] statsministeren[129] og andre politikere[130][131][132] avlyste eller avbrøt sine reiser.[133]

Kong Harald døde på Rikshospitalet 28. august 2026 klokken 06:35 og Slottet offentliggjorde dødsfallet klokken 08:35. Den formelle kunngjøringen i statsråd fant sted klokken 11:30.[134] Da han døde var han 89 år, og Europas eldste regjerende monark.[135][136]

Statsråd og tronskifte

Haakon ble automatisk og umiddelbart statsoverhode da faren døde.

Haakon holdt ekstraordinært statsråd 28. august klokken 11:30 der han informerte statsrådet om dødsfallet og at han er rede til å ta over embetet etter faren.[137] Forsvarets saluttstasjoner avfyrte sørgesalutt klokken 12,[138][139] og kirkeklokker over hele landet ringte fra klokken 12 til 13 fredag 28. august.[140] Kisten ble ført i kortesje fra Rikshospitalet til Slottet fredag kveld 28. august. Flere tusen var møtt opp langs ruten (Sognsveien, Kirkeveien/Ring 2, Bogstadveien/Hegdehaugsveien og Parkveien) i regnvær. Kisten var opplyst i bårebilen.[141][142][143][144]

Ifølge politiet besøkte rundt 15 000 slottsplassen 28. august og minst like mange per midt på dagen lørdag 29. august.[145] Ett døgn senere anslo politiet at det på det meste hadde vært 25–30 000 tilstede på slottsplassen og området rundt, og at det gjennom store deler av døgnet til enhver tid befant seg nærmere 10 000 personer der.[146] Slottsadministrasjonen tar vare på alle hilsninger.[147]

Sørgetid og minnemarkeringer

Slottsgartnerne rydder i blomsterhavet utenfor Slottet, nær midnatt mandag 31. august.

Regjeringen fastsatte en nasjonal sørgeperiode (landesorg) fra kongens dødsdag og frem til etter gravferden. I denne perioden flagges det på halv stang ved statlige virksomheter, og kommunale og fylkeskommunale virksomheter er oppfordret til å gjøre det samme. Det var ingen restriksjoner eller begrensninger på arrangementer i sørgeperioden, men det ble rådet og oppfordret til å holde arrangementer verdige, og gjerne markere sørgeperioden.[148] Det var første gang en nasjonal sørgeperiode ble fastsatt i Norge.[149]

Norges Fotballforbund utsatte kamper i toppfotballen i 48 timer etter dødsfallet,[150] og markerte med blant annet sørgebånd og nasjonalsang da toppseriekampene for herrer og damer ble spilt søndag og mandag 30.–31. august.[151][152][153][154]

Sørgegudstjenester

Etter kong Haralds død ble det arrangert sørgegudstjenester i alle landets elleve domkirker og i en rekke andre kirker søndag 30. august 2026. I Oslo domkirke ble den nasjonale sørgegudstjenesten ledet av biskop Sunniva Gylver, mens kongefamilien deltok i Asker kirke.[155][156] Gudstjenestene i Oslo domkirke og Nidarosdomen ble sendt direkte på NRK.[157][158]

I Oslo domkirke deltok statsminister Jonas Gahr Støre, stortingspresident Masud Gharahkhani og representanter for regjeringen og andre deler av samfunnslivet. Flere tros- og livssynssamfunn deltok også i gudstjenesten.[159]

Slottskapellet

Da båren ankom Slottet på kvelden fredag 28. august ble den plassert i Den røde salong.[160] Der stod den som åpen kiste hvor de nærmeste kunne ta farvel. Statsminister Støre og preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, deltok lørdag 29. august på syning sammen med kong Haakon og kronprinsesse Ingrid Alexandra.[161]

Mandag 31. august ble den flyttet til Slottskapellet hvor familien og de ansatte ved Det kongelige slott hadde en privat minnestund. Fra tirsdag 1. september var Slottskapellet åpent på dagtid for offentlig defilering, så folket kunne gå forbi og ta et farvel.[160][162] Mer enn 46 000 var innom slottskapellet.[163]

I prosesjonen fra Den røde salong til Slottskapellet fulgte kongekronen, rikssverdet, kong Haralds fremste ordener fra Norge, Storbritannia, Danmark og Sverige med og sto sammen med båren i kapellet, hvor også kransen fra familien var festet til båren.[160][164] Båren, som sto på en purpurkledt katafalk, hadde kadetter fra Krigsskolen som bårevakter.[164][165]

Gravferd

Fra prosesjonen under gravferden; prins Sverre Magnus, kong Haakon VIII, kronprinsesse Ingrid Alexandra, prinsesse Märtha Louise.
Kong Harald Vs båre på en kanonlavett, flankert av Kongehusets adjutanter.

Gravferden onsdag 9. september startet med en privat minnestund i Slottskapellet. Klokken 12 ble kong Haralds båre ført fra Slottet til Oslo domkirke på en kanonlavett trukket av en innleid Mercedes-Benz Geländewagen,[166][167] anført av hoffsjef Olav Heian-Engdal gående foran.[168] Kong Haakon, kronprinsesse Ingrid Alexandra, prins Sverre Magnus og prinsesse Märtha Louise fulgte til fots bak båren, mens dronning Sonja og dronning Mette-Marit fulgte i bil. Bak bilen fulgte utenlandske kongelige og statsledere, representanter for de tre norske statsmaktene, representanter for Sametinget, statsforvaltere, ordfører i Oslo, Forsvarets øverste ledelse og medlemmer av den norske regjeringen til fots. Ridende politi var først og sist i prosesjonen.[168][169]

Da portene på Slottet ble åpnet og prosesjonen startet, ble det avfyrt 21-skudds sørgesalutt fra Akershus festning og andre steder i landet.[170]

De liturgiske handlingene i Oslo domkirke ble ledet av biskopene Olav Fykse Tveit og Sunniva Gylver. Domprost Pål Kristian Balstad, sogneprest i Oslo domkirke Valborg Orset Stene, domkirkeprestene Morten Andreas Øyan-Carlmark og Ellen Aasland Reinertsen, og prest for samisk kirkeliv i Sør-Norge Caroline Hauglid-Formo medvirket også.[171][172]

Stortingspresident Masud Gharahkhani og statsminister Jonas Gahr Støre holdt taler.[173] Representanter for jødedom, islam, humanisme, kristendom og buddhisme tente lys i kirken,[174] og Sveriges kronprinsesse Victoria leste Frans av Assisis bønn.[175] Blant de musikalske innslagene var fremføringer av Åge Aleksandersen, Tuva Syvertsen og Anders Aase, Kringkastingsorkesteret og Oslo Domkor. Hillari ledet en vokalgruppe satt sammen for anledningen, med blant andre Solveig Slettahjell og Beate S. Lech.[176][177]

I det seremonien i domkirken ble avsluttet, fløy fire F-35 over Oslo i en såkalt missing man-manøver, der ett av flyene brøt ut av V-formasjonen over domkirken som symbol på kong Haralds bortgang.[178]

En mindre prosesjon fulgte deretter båren til Akershus slottskirke, hvor kong Harald ble stedt til hvile under en privat seremoni.[179][178] Da seremonien var avsluttet, ble det avfyrt dobbel kongesalutt fra kanonene på festningen og de andre saluttstasjonene i landet.[180][179] Båren skal plasseres i en sarkofag i det kongelige mausoleum under slottskirken.[181]

Ledere fra 20 land deltok i gravferden.[182] Blant de utenlandske gjestene var William og prinsesse Anne, som representerte det britiske kongehuset, kong Philippe og dronning Mathilde av Belgia, storhertug Henri av Luxembourg og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj.[183] Zelenskyj gikk til fots sammen med statsminister Støre, stortingspresident Gharahkhani og Tysklands president Frank-Walter Steinmeier i følget bak kisten langs Karl Johan til domkirken.[184][185] I Oslo domkirke var også representanter for norsk idretts-, nærings-, organisasjons- og kulturliv, samt høyesterettsjustitiarius og ledelsen i Forsvaret.[186] Alle stortingsrepresentanter var invitert.[187]

Det kongelige mausoleum. Haralds sarkofag ble plassert i den ledige plassen til venstre.[188]

Omkring 1 900 soldater var oppstilt langs ruten mellom Slottet og Oslo domkirke, og forsvarssjefen og de øverste lederne for forsvarsgrenene fulgte kisten.[189][190] Anslagsvis 224 000 personer var i gatene i sentrum i forbindelse med gravferden,[191] mens det over hele landet ble holdt ett minutts stillhet klokken 13.[192][193]

Gravferden medførte omfattende sikkerhets- og trafikktiltak i Oslo sentrum. Store områder ble stengt for kjøretøy og elsparkesykler, og publikum som skulle inn i Kvadraturen, Slottsparken og områdene langs Karl Johan, måtte gjennom politiets kontrollposter og visitasjon i det som var den største politioperasjonen i Norge noensinne.[194][195] Til sammen søkte 650 journalister fra 19 land om akkreditering for å dekke gravferden.[196]

Sarkofagen i krypten under Akershus slottskirke (Det kongelige mausoleum) er laget av olivinstein fra Sunnmøre og formgitt av Snøhetta. Teksten er i messing og på enden av sarkofagen er kongevåpenet. Sarkofagen står ved siden av foreldrenes og besteforeldrenes.[188]

Offisielle plikter

Harald V sin signatur. R-en er ikke etternavn, siden kongen ikke har etternavn[197] men står for R=Rex, latin for konge. Signatur i fjellet ved Lindesnes fyr.

Kongen leder formelt statsråd. I henhold til Grunnlovens ordlyd innehar kongen stor politisk makt, men i tråd med konstitusjonell sedvane er hans myndighet i dag svært begrenset og hovedsakelig seremoniell. En av de viktigere seremoniene er den offisielle åpningen av de årlige stortingssesjoner. Ved den høytidelige åpningen av det 165. storting den 2. oktober 2020, var han fortsatt sykemeldt, slik at for første gangen var det hans sønn, kronprinsregent Haakon som leste trontalen som ble overlevert av Norges statsminister Erna Solberg i stortingssalen.[198]

Kongen var inntil 21. mai 2012 etter paragraf 4 i Norges Grunnlov Den norske kirkes formelle overhode. Ved grunnlovsendring 22. mai 2012, som omorganiserte forholdet mellom staten og kirken, falt dette bort.[199] Kongen har pleid å delta ved åpningen av hvert nytt kirkemøte og ved innsettelser av nye biskoper.

Representasjonsoppgavene som statsbesøk i utlandet, vertskap for utenlandske statsoverhoder og innenlandske besøk legger beslag på store deler av kongens timeplan. Ved statsbesøk er kongen en viktig spydspiss for både offentlige norske myndigheter såvel som for private næringsforetak, kulturliv og organisasjoner i Norge. Kongens første statsbesøk gikk til de nordiske land (1991–1993), etterfulgt av Storbritannia og Tyskland (1994) og USA og Spania (1995). I tillegg til besøk i Europa, avla kong Harald statsbesøk i Kina (1997), Sør-Afrika (1998 og 2009), Japan (2001), Canada (2002), Brasil (2003), Vietnam og Singapore (2004). I 1998 besøkte kongen også Estland, Latvia og Litauen, samt Russland. Ved flere anledninger har kong Haralds statsbesøk vært det første norske, blant annet besøkene til Slovakia (2010),[200] Slovenia (2011),[201] Kroatia (2011),[202] Tyrkia (2013)[203] og Myanmar (2014).[204] I februar 2015 fant det første norske statsbesøket til Australia sted.[205][206]

Ordensherre

Kongen var som regjerende monark stormester av de norske ordener, Den Kongelige Norske St. Olavs Orden og Den Kongelige Norske Fortjenstorden, og utnevner selv nye bærere av storkors, kommandører og riddere.

Beskytterskap

Kong Harald var den høye beskytter av følgende organisasjoner og institusjoner:[207]

Titler

Harald med Håkon Bleken (t.v.) og Kristian Johan Fossheim, under Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskap 250-års jubileum, mars 2010.[208]
Foto: Bruce Sampson

Titulering

  • 21. februar 1937–29. september 1957: Hans Kongelige Høyhet Prins Harald av Norge
  • 29. september 1957–17. januar 1991: Hans Kongelige Høyhet Kronprins Harald av Norge
  • 17. januar 1991–28. august 2026: Hans Majestet Kong Harald V av Norge

Sivile titler

Kong Harald var æresdoktor i juss (1985) ved University of Strathclyde Business School (1985) i Skottland og ved Waseda-universitetet i Japan (2001), samt honorary fellow ved Balliol College ved University of Oxford i Storbritannia.

Militære titler

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen Haralds monogram «H5» på bereten. Forsvarssjefen er den eneste ved siden av kongen og kronprinsen som er firestjerners general.[209][210]
Harald i krigsskolens uniform, Haakons gravferd 1957.
Foto: Robert Charles Wilse

Kongen har ifølge Grunnloven § 25 «høieste Befaling» over Forsvaret (øverstkommanderende).[211] Harald hadde militær grad som firestjernes general i Hæren og Luftforsvaret mens han i Sjøforsvaret er admiral (fra 1977).[211] Han var æresoberst (Colonel-in-Chief) av Green Howard-regimentet i Storbritannia (regimentet skiftet navn og ble nedlagt i 2012).[212][213]

Dekorasjoner

Kongen var innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner,[214] med noen tillegg.

Norske dekorasjoner

Utenlandske dekorasjoner

Opphav

Anetavle

Mannslinje

Norske monarkers navn står med fet skrifttype.

Mannslinje
  1. Elimar I av Lerigau
  2. Elimar II av Lerigau, d. 1142
  3. Christian I, greve av Oldenborg, d. 1167
  4. Moritz, greve av Oldenborg, d. 1209
  5. Christian II, greve av Oldenborg, d. 1233
  6. Hans I, greve av Oldenborg, d. 1275
  7. Christian III, greve av Oldenborg, d. 1285
  8. Hans II, greve av Oldenborg, d. 1314
  9. Conrad I, greve av Oldenborg, 1300–1347
  10. Christian V, greve av Oldenborg, 1340–1423
  11. Dietrich, greve av Oldenborg, 1390–1440
  12. Christian I av Danmark, Norge og Sverige, 1426–1481
  13. Frederik I av Danmark og Norge, 1471–1533
  14. Christian III av Danmark og Norge, 1503–1559
  15. Hans II, hertug av Schleswig-Holstein-Sonderburg, 1545–1622
  16. Alexander, hertug av Schleswig-Holstein-Sonderburg, 1573–1627
  17. August Philipp, hertug av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Beck, 1612–1675
  18. Frederik Louis, hertug av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Beck, 1653–1728
  19. Peter August, hertug av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Beck, 1696–1775
  20. Karl Anton August, prins av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Beck, 1727–1759
  21. Frederik Karl Ludwig, hertug av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Beck, 1757–1816
  22. Frederik Wilhelm, hertug av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, 1785–1831
  23. Christian IX av Danmark, 1818–1906
  24. Frederik VIII av Danmark, 1843–1912
  25. Haakon VII, Norges Konge, 1872–1957
  26. Olav V, Norges Konge, 1903–1991
  27. Harald V, Norges Konge, 1937–2026
  28. Haakon VIII, Norges Konge, f. 1973

Galleri

Bibliografi

Se også

Referanser

  1. ↑ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Harald-V, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Harald_5., besøkt 17. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ Munzinger Personen, oppført som Harald V., Munzinger IBA 00000008065, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ Proleksis Encyclopedia, oppført som Harald V., Proleksis enciklopedija-ID 25402[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ NRK Nyheter, Vilde Helljesen, «Kong Harald er død», verkets språk bokmål, utgitt 28. august 2026, besøkt 28. august 2026[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ «H.M. Kong Harald V: 1937–2026», arkiveringsdato 28. august 2026, arkiv-URL web.archive.org, besøkt 28. august 2026[Hentet fra Wikidata]
  7. ↑ «Norway's King Harald dies aged 89: A beloved monarch buffeted by family crises», verkets språk britisk-engelsk, utgitt 28. august 2026, besøkt 29. august 2026[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ Klikk.no, Guro Holmene, «Historien om kong Harald», utgitt 17. februar 2007, besøkt 27. august 2026[Hentet fra Wikidata]
  9. 1 2 3 Klikk.no, Guro Holmene, «Historien om kong Harald», utgitt 17. februar 2007, besøkt 27. august 2026[Hentet fra Wikidata]
  10. 1 2 Forsvarets forum, Sunniva Berggreen Kaalaas, «Soldaten Harald», verkets språk bokmål, utgitt 28. august 2026, besøkt 7. september 2026[Hentet fra Wikidata]
  11. ↑ Klikk.no, Guro Holmene, www.klikk.no, utgitt 17. februar 2007, besøkt 27. august 2026[Hentet fra Wikidata]
  12. ↑ The Peerage person ID p10110.htm#i101099, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  13. 1 2 The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  14. ↑ NRK Nyheter, Vilde Helljesen, «Slik blir kong Haralds gravferd», verkets språk bokmål, utgitt 6. september 2026, besøkt 9. september 2026[Hentet fra Wikidata]
  15. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 Det norske kongehuset, «The Decorations of HM The King», verkets språk engelsk, besøkt 27. desember 2023[Hentet fra Wikidata]
  16. ↑ Le Monde[Hentet fra Wikidata]
  17. 1 2 The Daily Telegraph[Hentet fra Wikidata]
  18. ↑ Olympedia utøver-ID 62274[Hentet fra Wikidata]
  19. ↑ Østerrikes parlament, «10542/AB XXIV. GP – Anfragebeantwortung», besøkt 28. august 2026[Hentet fra Wikidata]
  20. 1 2 3 «ENTIDADES ESTRANGEIRAS AGRACIADAS COM ORDENS PORTUGUESAS», besøkt 28. august 2026[Hentet fra Wikidata]
  21. ↑ BOE ID BOE-A-1995-10104[Hentet fra Wikidata]
  22. ↑ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 497[Hentet fra Wikidata]
  23. ↑ «Njegovo veličanstvo norveški kralj Harald V.», besøkt 28. august 2026[Hentet fra Wikidata]
  24. ↑ «Order of Leopold», verkets språk engelsk, utgitt 15. april 2025, besøkt 28. august 2026[Hentet fra Wikidata]
  25. ↑ Wiedswang, Kjetil (28. august 2026). «Kongen som reddet tronen». DN.no. Besøkt 30. august 2026.
  26. 1 2 3 4 5 6 Bates, Stephen (28. august 2026). «King Harald V of Norway obituary». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. august 2026.
  27. 1 2 3 Wiedswang, Kjetil (28. august 2026). «Kongen som reddet tronen». DN.no. Besøkt 31. august 2026.
  28. ↑ Cowell, Alan (28. august 2026). «Harald V, Norway’s King as Tradition and Modernity Collided, Dies at 89». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 31. august 2026.
  29. ↑ «Norway's King Harald dies aged 89: A beloved monarch buffeted by family crises». www.bbc.com (på engelsk). 28. august 2026. Besøkt 31. august 2026.
  30. ↑ Hivert, Anne-Françoise (28. august 2026). «Harald V, Norway's beloved king for more than 30 years, has died». Le Monde (på fransk). ISSN 1950-6244. Besøkt 31. august 2026.
  31. 1 2 3 Chutel, Lynsey; Libell, Henrik Pryser; Krüger, Louise (28. august 2026). «‘The Grandfather of All Norway’: Mourners Remember King Harald V». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 31. august 2026.
  32. 1 2 3 «Norway's King Harald V dies at 89, his son becomes King Haakon VIII». France 24 (på engelsk). 28. august 2026. Besøkt 31. august 2026.
  33. 1 2 Henley, Jon (28. august 2026). «Norway’s King Harald dies aged 89». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 31. august 2026.
  34. 1 2 Helljesen, Vilde (21. februar 2026). «Rekordlav oppslutning om monarkiet – men kongen er super­populær». NRK. Besøkt 31. august 2026.
  35. 1 2 Hinna, Anne Kari; Dingsøyr, Jo Røed Skårderud og Brage Arctander. «Hvorfor var kong Harald så populær blant republikanere?». klassekampen.no. Besøkt 31. august 2026.
  36. 1 2 3 4 5 6 Forr, Gudleiv (28. august 2026). «Harald 5.». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 28. august 2026.
  37. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 «Kong Haralds biografi». www.kongehuset.no. Besøkt 28. august 2026.
  38. 1 2 Helljesen, Vilde (28. august 2026). «Kong Harald: Slik ble han folkets konge». NRK. Besøkt 28. august 2026.
  39. ↑ Tessem, Liv-Berit; frilansjournalist. «Flukt på første klasse | Aftenposten Innsikt». www.aftenposteninnsikt.no. Besøkt 28. august 2026.
  40. ↑ Mørtvedt, Mari Aftret (8. november 2020). «Faktasjekk og kuriosa fra Atlantic Crossing episode 3». NRK. Besøkt 28. august 2026.
  41. 1 2 3 Helljesen, Vilde (7. juni 2025). «80 år siden hjemkomsten etter krigen – se kongefamiliens egne bilder fra den historiske dagen». NRK. Besøkt 29. august 2026.
  42. 1 2 3 USAs president var det nærmeste prins Harald kom en bestefar under krigen. Aftenposten 29. august 2026, s.4
  43. ↑ Borch, Christian (1986). Kronprins Harald. Oslo: Aventura. ISBN 8258804545.
  44. ↑ Omholt-Jensen, Edvard (1986). Ole Reistad : "the spirit of Little Norway". Oslo: Atheneum. ISBN 8273341429.
  45. ↑ Møller, Arvid (1990). Kronprinsesse Märtha. Oslo: Cappelen. ISBN 8202124174.
  46. ↑ Roosevelt, Eleanor (1950). Minner og mennesker. Oslo: Bergendahl.
  47. ↑ «Forvirret av Atlantic Crossing? Dette er den egentlige historien om Märtha og president Roosevelt». www.aftenposten.no. 12. desember 2020. Besøkt 29. august 2026.
  48. 1 2 3 Harald Stanghelle (28. august 2026). «Stanghelle: Harald V – hele folkets konge». www.aftenposten.no. Besøkt 30. august 2026.
  49. ↑ Kaalaas, Sunniva Berggreen (28. august 2026). «Soldaten Harald». forsvaretsforum. Besøkt 28. august 2026.
  50. ↑ «Kong Harald tilbake til start i USA». www.aftenbladet.no. 9. oktober 2011. Besøkt 29. august 2026.
  51. ↑ «WWF fyller 55 år – feirer sammen med Kongen». www.kongehuset.no. 17. september 2025. Besøkt 29. august 2026.
  52. ↑ «WWF i sorg over Kong Haralds død». WWF. Besøkt 29. august 2026.
  53. ↑ «H.M. Kongen blir høy beskytter for WWF Verdens naturfond | WWF Verdens naturfond». kommunikasjon.ntb.no (på norsk). Besøkt 25. mars 2022.
  54. ↑ «Kongelig bryllup 1968». Stortinget (på norsk). 21. desember 2022. Besøkt 29. august 2026.
  55. ↑ Wiese, Andreas (12. oktober 2012). «Forhåpentligvis de siste som får sin kjærlighet diskutert på regjeringsnivå». Dagbladet. Besøkt 29. august 2026.
  56. 1 2 3 4 «Kongelig bryllup 1968». Stortinget (på norsk). 21. desember 2022. Besøkt 29. august 2026.
  57. 1 2 Langslet, Lars Roar (28. august 2026). «Sonja – dronning». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  58. ↑ Reisjå, Mari (1. september 2026). «Debatten raste på 60-tallet: Ville ikke ha Sonja som dronning». NRK. Besøkt 2. september 2026. «Fremtiden: «Det kan høres veldig demokratisk ut med en borgerlig født dronning, men hvis man får et kongehus spedd opp med grosserere og skipsredere som skal ha arverett til tronen, da blir det hele ytterst betenkelig».»
  59. ↑ scanpix, Tekst: Hallgeir Opedal  foto:; scanpix, Tekst: Hallgeir Opedal  foto: (2. juli 2007). «Saken Sonja». Dagbladet. Besøkt 29. august 2026.
  60. ↑ «Kongelig bryllup 1968». Stortinget (på norsk). 21. desember 2022. Besøkt 29. august 2026.
  61. ↑ Brunvoll, Atle (20. august 2008). «Kong Harald V». www.aftenposten.no. Besøkt 29. august 2026.
  62. ↑ «Bergens Tidende». Bergens Tidende. Bergen. 30. august 1968. s. 1.
  63. ↑ «Et historisk "ja" fra Norges nye tronfølgerpar». Aftenposten. Oslo. 30. august 1968. s. 35–40.
  64. ↑ «Se bildene fra bryllupet i 1968». Dagbladet. 5. mars 2001. Besøkt 29. august 2026.
  65. 1 2 3 4 Dalby, Åge (2004). Olympiske sommerleker 1896-2004. Oslo: Akilles forl. ISBN 8272861348.
  66. 1 2 Thjømøe, Tore (1995). 25 år i seilsportens tjeneste. Rud: Norges seilforbund.
  67. ↑ Borch, Christian (1986). Kronprins Harald. Oslo: Aventura. ISBN 8258804545.
  68. ↑ Lange-Nielsen, Sissel (1976). Kronprins Harald av Norge. Oslo: Norsk Kunstforlag. ISBN 8290069731.
  69. ↑ Dalby, Åge (2004). Olympiske sommerleker 1896-2004. Oslo: Akilles forl. ISBN 8272861348.
  70. ↑ Aftenposten.no - -En ny båt er den perfekte gave, besøkt 31. januar 2014.
  71. ↑ Vesteng, Camilla; NTB (23. mai 2025). «Kongen fikk idrettsforbundets høyeste utmerkelse». VG (på norsk). Besøkt 23. mai 2025.
  72. ↑ Overvik, Jostein (28. august 2026). «Idrettskongen: – Har vært halve livet». VG (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  73. ↑ Zakariassen, Gaute (20. februar 2007). «Friluftskongen Harald». NRK. Besøkt 25. mars 2022.
  74. ↑ Brugrand, Odd Helge (2. august 2016). «Her får kong Harald laks i Lærdalselvi». NRK. Besøkt 29. august 2026.
  75. ↑ Manka, Oskar (28. august 2026). «Tore fra Namsos ble lakse-kompis med kongen». Namdalsavisa (på norsk). Besøkt 2. september 2026.
  76. ↑ «Signinga av Kong Harald og Dronning Sonja». www.kongehuset.no. Besøkt 28. august 2026.
  77. ↑ Opsahl, Erik (28. august 2026). «monarker i Norge – kongerekken». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 28. august 2026.
  78. ↑ «Partisanbautaen i Kiberg». www.kongehuset.no. Besøkt 28. august 2026.
  79. ↑ Skrede, Kristi Marie (14. januar 2016). «– Folk med tårer i auga takka meg for det eg hadde sagt». NRK. Besøkt 30. august 2026.
  80. ↑ NEEGAARD, Foto: DAN P. (1. september 2004). «Sterkt møte med partisanene». www.aftenposten.no. Besøkt 28. august 2026.
  81. ↑ «Kong Harald fyller 85 år: Medfølende, beskjeden og morsom». www.bt.no. 21. februar 2022. Besøkt 30. august 2026.
  82. ↑ «Hele Norges konge - Hjem». KS (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  83. ↑ distriktsdepartementet, Kommunal-og (28. august 2026). «Kommunal- og distriktsministeren kondolerer». Regjeringa.no (på norsk nynorsk). regjeringen.no. Besøkt 29. august 2026.
  84. ↑ «Kong Haralds biografi». www.kongehuset.no. Besøkt 29. august 2026.
  85. ↑ Bates, Stephen (28. august 2026). «King Harald V of Norway obituary». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 29. august 2026.
  86. ↑ Helljesen, Vilde (28. august 2026). «Kong Harald er død». NRK. Besøkt 29. august 2026.
  87. ↑ «King Harald V, Norway's reform-minded head of state, dies at 89». Reuters (på engelsk). 28. august 2026. Besøkt 29. august 2026.
  88. ↑ Helljesen, Vilde (28. august 2026). «Kong Harald: Slik ble han folkets konge». NRK. Besøkt 29. august 2026.
  89. ↑ Andersen, Foto:; Øverli, Kristoffer (23. juli 2011). «Kongens tale sendt på CNN og BBC». www.aftenposten.no. Besøkt 28. august 2026.
  90. ↑ Folkvord, Martin S.; Brekke, Anja A. T.; Elgaaen, Vilde; Tovan, Anders Ihle; Langset, Mona; Klepp, Hannah Solstad; Tronstad, Live; Medby, Marius; Kurseth, Hedda (28. august 2026). «Kong Harald er død». VG (på norsk). Besøkt 28. august 2026.
  91. ↑ «Hagefest i Slottsparken: Velkomsttale». www.kongehuset.no. Besøkt 29. august 2026.
  92. ↑ Talen som gikk verden rundt - VGTV (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  93. ↑ «- Ingen planer om å pensjonere oss!». Klikk.no. 06.06.2007. Besøkt 30. august 2026.
  94. ↑ Gjerstad, Tore; Fandango, Sigurd (15. februar 2019). «Kong Harald: – Vi er blitt onkel Skrue, vi (+)». DN.no. Besøkt 30. august 2026.
  95. ↑ Andresen, Frode (23. januar 2024). «Kong Harald: Ingen planer om å abdisere». VG (på norsk). Besøkt 30. august 2026.
  96. ↑ Birkeland, Malene; Weisser, Torfinn K.; Tovan, Anders Ihle; Larsen, Annemor; Aftret, Nora Holm; Bohlin, Gøran; Viskjer, Nora; Elgaaen, Vilde (28. august 2026). «Folket minnes Kong Harald: Dagen da hele Norges bestefar gikk bort». VG (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  97. ↑ «Kong Harald V er død». www.aftenbladet.no. 28. august 2026. Besøkt 29. august 2026.
  98. ↑ Norway's King Harald dies aged 89 as son Haakon takes the throne (på engelsk). 28. august 2026. Besøkt 29. august 2026.
  99. ↑ Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (01.06.2003). «Evaluering av omorganiseringen av Slottsforvaltningen». Statskonsult. Besøkt 29. august 2026.
  100. ↑ «Evaluering av omorganiseringen av Slottsforvaltningen» (PDF). Statskonsult. 2003. s. 7.
  101. ↑ «St.prp. nr. 84 (2000–2001)». Regjeringen. 2001.
  102. ↑ «Økonomiforvaltning». www.kongehuset.no. Besøkt 29. august 2026.
  103. ↑ «Gjenopna Oscarshall». www.kongehuset.no. Besøkt 29. august 2026.
  104. ↑ Ernst Larsen (2. februar 2000). «Hva feiler kong Harald?». Dagbladet. Besøkt 19. november 2017.
  105. ↑ Camilla Norli, Pål Unaune-Zahl (1. desember 2003). «Kongen har kreft». VG. Besøkt 19. november 2017.
  106. ↑ Ellen Limstrand, Stig Tore Laugen (17. januar 2004). «Kongen stumpet røyken». VG. Besøkt 19. november 2017.
  107. ↑ Eriksson, Emma Cecilia; Losen, Sofie (16. juni 2022). «Derfor går kongen med krykker». Dagbladet. Besøkt 29. august 2026.
  108. ↑ Bent Tandstad (19. november 2017). «Kong Harald innlagt på Rikshospitalet». NRK. Besøkt 19. november 2017.
  109. 1 2 3 Steffen Zachariassen / NTB (25. september 2020). «Kong Harald innlagt på sykehus». ABC nyheter. Besøkt 3. oktober 2020.
  110. ↑ «Vellykket operasjon for kong Harald». www.vg.no. Besøkt 29. mars 2022.
  111. ↑ «Hans Majestet Kongen har testet positivt for korona». www.kongehuset.no (på norsk). Arkivert fra originalen 22. mars 2022. Besøkt 22. mars 2022.
  112. ↑ Christensen, Siri Berge; Solberg, Kristoffer; Sviggum, Silje Kathrine; Viskjer, Nora; Øvrebø, Emma Fondenes (04.08.2022). «Kong Harald innlagt på Rikshospitalet». VG Nett. Besøkt 20.12.2022.
  113. ↑ Christensen, Siri Berge (25.11.2022). «Kong Harald sykmeldt». VG Nett. Besøkt 20.12.2022.
  114. ↑ «Kongen utskrevet fra Rikshospitalet». www.kongehuset.no (på norsk). 21. desember 2022. Besøkt 21. februar 2023. «Hans Majestet Kongen er nå utskrevet fra Rikshospitalet. Kongen er på bedringens vei, men vil ta det med ro i noen dager.»
  115. ↑ Helljesen, Vilde (27. februar 2024). «Kongen innlagt på sykehus i Malaysia». NRK. Besøkt 24. mai 2025.
  116. ↑ Rønning, Ida Kristin (2. mars 2024). «Kong Harald har fått lagt inn pacemaker». NRK. Besøkt 24. mai 2025.
  117. ↑ Helljesen, Vilde (14. mars 2024). «Kong Harald er utskrevet fra sykehuset». NRK. Besøkt 24. mai 2025.
  118. ↑ Kvien, Elise; Muggerud, Julia; Hvitmyhr, Bastian Lunde; Skålevik, Gabriel Aas; Muri, Karin; Jostad, Fredrik Ouren; Sæther, Anne Stine; Varsi, Hege; Kurseth, Hedda (24. februar 2026). «Kongen innlagt på sykehus». VG (på norsk). Besøkt 2. mars 2026.
  119. ↑ Muri, Karin; Oddstad, Gisle; Ighanian, Catherine Gonsholt (26. februar 2026). «Kongen er skrevet ut av sykehuset». VG (på norsk). Besøkt 2. mars 2026.
  120. ↑ Klepp, Hannah Solstad (2. mars 2026). «Kongehuset: Kongen er fortsatt i bedring». VG (på norsk). Besøkt 2. mars 2026.
  121. ↑ Hvitmyhr, Bastian Lunde; Muri, Karin (17. august 2026). «Kongen er innlagt på Rikshospitalet». VG (på norsk). Besøkt 24. august 2026.
  122. ↑ Hansen, Bendik; Halmøy, Aksel Hallan; Langset, Mona; Hustad, Helge Voll (23. august 2026). «Slottet: Kongens helse forverret». VG (på norsk). Besøkt 24. august 2026.
  123. ↑ Kurseth, Hedda; Skråmm, Kaja; Brun, Ida (24. august 2026). «Kongens forverrede helse: – En alvorlig situasjon». VG (på norsk). Besøkt 24. august 2026.
  124. ↑ Bjelke, Katrine; Løvik, Victoria; Aksnes, Elise Violeta Ness; Ridha, Roza; Solberg, Kristoffer; Brennsæter, Sarah; Langsem, Bjørn (27. august 2026). «- Svært alvorlig». Dagbladet. Besøkt 27. august 2026.
  125. ↑ Rønning, Katrine Engebretsen (27. august 2026). «Hele kongefamilien ankommet sykehuset». www.nrk.no. Besøkt 27. august 2026.
  126. ↑ Jakobsen, Anna (27. august 2026). «Biskopene haster hjem fra Roma». Nettavisen (på norsk). Besøkt 27. august 2026.
  127. ↑ Nave, Oline; Dale, Kjetil H.; Iden, Kjetil (27. august 2026). «Landets biskoper avbryter Roma-besøk: – Vi er alle preget». TV 2. Besøkt 27. august 2026.
  128. ↑ NTB (27. august 2026). «Stortingspresidenten avlyser Island-besøk og reiser hjem til Norge». adressa.no. Besøkt 27. august 2026.
  129. ↑ Haugan, Bjørn (27. august 2026). «Statsminister Jonas Gahr Støre avlyser tur til Tyskland». VG (på norsk). Besøkt 27. august 2026.
  130. ↑ Holtekjølen, Fredrik (27. august 2026). «Vedum avlyser Island-tur». Nationen (på norsk). Besøkt 27. august 2026.
  131. ↑ Hansen, Foto: Stig B. Hansen / Stig B. (27. august 2026). «Folk legger blomster på Slottsplassen. Det politiske Norge reiser hjem.». www.aftenposten.no. Besøkt 27. august 2026.
  132. ↑ NRK (27. august 2026). «Endringer i sametingspresidentens program». NRK. Besøkt 27. august 2026.
  133. ↑ Lien, Marthe Småkasin; Ridha, Roza; Østebø, Ivar Benjamin (27. august 2026). «Avlyser og haster hjem». Dagbladet. Besøkt 27. august 2026.
  134. ↑ Brunvoll, Atle (20. august 2008). «Kong Harald V». www.aftenposten.no. Besøkt 29. august 2026.
  135. ↑ Helljesen, Vilde (28. august 2026). «Kong Harald er død». NRK. Besøkt 28. august 2026.
  136. ↑ Henley, Jon; correspondent, Jon Henley Europe (28. august 2026). «Norway’s King Harald dies aged 89». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. august 2026.
  137. ↑ Díaz, Martha C. S.; Johnsen, Alf Bjarne; Brekke, Anja A. T.; Thygesen, Mads; Bohlin (foto), Gøran; Solstad (foto), Fredrik; Halmøy, Aksel Hallan; Klepp, Hannah Solstad (28. august 2026). «Kong Haakon VIII: «Alt for Norge»». VG (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  138. ↑ Kaalaas, Sunniva Berggreen; Olausson, Jesper (28. august 2026). «Sørgesalutt for kong Harald V: – En spesiell dag». forsvaretsforum. Besøkt 29. august 2026.
  139. ↑ «Sørgesalutt landet over klokken 12». Forsvaret. 28. august 2026. Besøkt 29. august 2026.
  140. ↑ Jensen, Hanne Drange (28. august 2026). «Kirkeklokkene i hele landet ringer klokken 12». Nettavisen (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  141. ↑ Thomassen, Henriette Øy Rodal, Thea Dahl Kjærsgaard Nielsen, Christian (28. august 2026). «Kong Haralds båre har ankommet Slottet». Nettavisen (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  142. ↑ NTB (28. august 2026). «Fulgte kong Haralds båre til Slottet». Østlands-Posten (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  143. ↑ Andersen, Tiril Hagen (29. august 2026). Kong Haralds siste reise til Slottet (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  144. ↑ «Kong Haralds båre ble kjørt inn til Slottet». www.aftenposten.no. 28. august 2026. Besøkt 29. august 2026.
  145. ↑ Brenden, Thea Dahl Kjærsgaard Nielsen, Marcus (29. august 2026). «Politiet: Over 35.000 på Slottsplassen». Nettavisen (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  146. ↑ «Tusenvis strømmer til Slottsplassen». Dagbladet (på norsk). Besøkt 30. august 2026.
  147. ↑ Holm, Marlene Lundberg; Lien, Marthe Småkasin; Hatlo, Madeleine (29. august 2026). «Tørker kort og brev: - Tar vare på alt». Dagbladet. Besøkt 29. august 2026.
  148. ↑ kontor, Statsministerens (28. august 2026). «Hans Majestet Kong Haralds bortgang - Veiledning til den nasjonale sørgeperioden». Regjeringen.no. regjeringen.no. Besøkt 28. august 2026.
  149. ↑ Alstadheim, Kjetil B. (29. august 2026). «Kommentar: Sorgen trenger ingen vedtak». Aftenposten. Besøkt 31. august 2026.
  150. ↑ «Hans Majestet Kong Haralds bortgang og konsekvenser for kamper». fotball.no (på norsk). Norges Fotballforbund. Besøkt 28. august 2026.
  151. ↑ Påsche, Eirik Sørenmo (30. august 2026). «Slik skal norsk fotball hedre kong Harald». VG (på norsk). Besøkt 31. august 2026.
  152. ↑ NTB (30. august 2026). «Norsk fotball hedret kong Harald – se bildene». www.aftenposten.no. Besøkt 30. august 2026.
  153. ↑ «Kamper utsettes etter Hans Majestet Kong Haralds bortgang». Toppserien. Besøkt 30. august 2026.
  154. ↑ Kong Harald hedres i Eliteserien (på norsk). VG TV. 30. august 2026. Besøkt 31. august 2026.
  155. ↑ «Sørgegudstjenester på søndag». Den norske kirke (på norsk). 28. august 2026. Besøkt 30. august 2026.
  156. ↑ «Kongefamilien deltar på sørgegudstjeneste i Asker kirke». Den norske kirke (på norsk). 29. august 2026. Besøkt 30. august 2026.
  157. ↑ «Sørgegudstjeneste for Kong Harald V». Nidarosdomen (på norsk). Besøkt 30. august 2026.
  158. ↑ «Sørgegudstjenester landet over – dronning Sonja klemte presten». NRK (på norsk). 30. august 2026. Besøkt 30. august 2026.
  159. ↑ «Sørgegudstjenester landet over – dronning Sonja klemte presten». NRK (på norsk). 30. august 2026. Besøkt 30. august 2026.
  160. 1 2 3 Heggøy, Brage; Løvik, Victoria (30. august 2026). «Kong Haralds båre til Slottskapellet mandag». Dagbladet. Besøkt 30. august 2026.
  161. ↑ Bouignane, Omar; Drefvelin, Caroline (29. august 2026). «Støre: - Nært og verdig». Dagbladet. Besøkt 30. august 2026.
  162. ↑ Gaathaug, Jonathan (30. august 2026). «Kong Haralds båre flyttes til Slottskapellet». TV 2. Besøkt 30. august 2026.
  163. ↑ Stenvaag, Sigbjørn Lægdene (8. september 2026). «Over 46.000 defilerte for kong Harald». Nettavisen (på norsk). Besøkt 9. september 2026.
  164. 1 2 «Kongehuset bekrefter: Blir mulig for alle å se kongens båre». VG (på norsk). 28. august 2026. Besøkt 30. august 2026.
  165. ↑ Kronheim, Erica Hvedding (31. august 2026). «Kong Haralds død: 40 kadetter fra landets krigsskoler kalt inn for spesielt oppdrag». NRK. Besøkt 31. august 2026.
  166. ↑ Aksnes, Elise Violeta Ness (24. september 2026). «Måtte signere taushetserklæring». Dagbladet. Besøkt 24. september 2026.
  167. ↑ Olausson, Jesper; Straube, Jo; Idås, Hedvig; NTB (9. september 2026). «Over 3000 soldater på plass i Oslo». forsvaretsforum. Besøkt 14. september 2026.
  168. 1 2 Helljesen, Vilde (9. september 2026). «Kong Haralds gravferd oppsummert». NRK. Besøkt 10. september 2026.
  169. ↑ Stalsberg, Anna Jakobsen, Trine (9. september 2026). «Her går Zelenskyj og prins William ned Karl Johan». Nettavisen (på norsk). Besøkt 10. september 2026.
  170. ↑ NRK (9. september 2026). «Sørgesalutt fra Kristiansten festning». NRK. Besøkt 10. september 2026.
  171. ↑ Gaathaug, Jonathan (30. august 2026). «Datoen for gravferden er klar». TV 2. Besøkt 30. august 2026.
  172. ↑ «Disse medvirket i kong Haralds gravferd». Den norske kirke. 9. september 2026. Besøkt 9. september 2026.
  173. ↑ Fjellanger, Runa; Folkvord, Martin S.; Talseth, Thomas (9. september 2026). «Disse opptrådte i kongens bisettelse». VG (på norsk). Besøkt 9. september 2026.
  174. ↑ Meland, Astrid (9. september 2026). «Seremoniens sterkeste øyeblikk». VG (på norsk). Besøkt 9. september 2026.
  175. ↑ Aftenposten (9. september 2026). «Kronprinsesse Victoria av Sverige leste Frans av Assisis bønn». www.aftenposten.no. Besøkt 9. september 2026.
  176. ↑ Skåttet, Torfinn (9. september 2026). «Gjerstad-musiker spilte for hele verden i Kongens gravferd». Aust-Agder Blad (på norsk). Besøkt 9. september 2026.
  177. ↑ Fjellanger, Runa; Folkvord, Martin S.; Talseth, Thomas (9. september 2026). «Disse opptrådte i kongens bisettelse». VG (på norsk). Besøkt 10. september 2026.
  178. 1 2 Henley, Jon; correspondent, Jon Henley Europe (9. september 2026). «Tens of thousands line the streets as Norway bids farewell to King Harald V». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. september 2026.
  179. 1 2 Tovan, Anders Ihle; Andersen, Elise Rønnevig; Brekke, Anja A. T.; Eberhard, Louise; Elgaaen, Vilde; NTB (30. august 2026). «Kong Haralds gravferd blir onsdag 9. september». VG (på norsk). Besøkt 31. august 2026.
  180. ↑ Ertesvåg, Edvard Ruggesæter (9. september 2026). «Nå går flaggene til topps igjen». Nettavisen (på norsk). Besøkt 10. september 2026.
  181. ↑ Ighanian, Catherine Gonsholt (28. august 2026). «Her skal kongen hvile». VG (på norsk). Besøkt 30. august 2026.
  182. ↑ «Norway bids final farewell to popular King Harald V as crowds and royals converge for his funeral | CNN». CNN (på engelsk). 9. september 2026. Besøkt 9. september 2026.
  183. ↑ Tronstad, Live; Elgaaen, Vilde; Hvitmyhr, Bastian Lunde; Viskjer, Nora; Brekken, Benjamin; Bjørnstad, Nora Thorp; Oddstad, Gisle; Bohlin, Gøran; Sandblad (foto), Mattis (8. september 2026). «Kong Haralds gravferd: Prins William på bussen». VG (på norsk). Besøkt 9. september 2026.
  184. ↑ «Europe's royalty pay respects to King Harald V in Norway». www.bbc.com (på engelsk). 9. september 2026. Besøkt 9. september 2026.
  185. ↑ Stalsberg, Anna Jakobsen, Trine (9. september 2026). «Her går Zelenskyj og prins William ned Karl Johan». Nettavisen (på norsk). Besøkt 10. september 2026.
  186. ↑ NRK (4. september 2026). «Forsvarstopper til gravferden». NRK. Besøkt 9. september 2026.
  187. ↑ Sæther, Pontus Egelandsdal, Jørgen Gilbrant, Henrik Heldahl, Tormod Malvin (5. september 2026). «Helomvending: Alle Stortings-representanter blir invitert til kong Haralds gravferd». Nettavisen (på norsk). Besøkt 10. september 2026.
  188. 1 2 Helljesen, Vilde (18. september 2026). «Her er kong Harald gravlagt – offentliggjør første bildet av sarkofagen». NRK. Besøkt 18. september 2026.
  189. ↑ Schultz, Jakob; NTB (9. september 2026). «Disse næringslivstoppene kommer i kongens begravelse». DN.no. Besøkt 9. september 2026.
  190. ↑ Ighanian, Catherine Gonsholt; Norli, Camilla; Talseth, Thomas; Sandblad (foto), Mattis; Solstad (foto), Fredrik; Braastad (foto), Jørgen (9. september 2026). «Kjendisgjestene i kong Haralds gravferd». VG (på norsk). Besøkt 9. september 2026.
  191. ↑ Elgaaen, Vilde; Folkvord, Martin S.; Braastad (foto), Jørgen; Jåma, Naina Helén; Sandblad (foto), Mattis; Bohlin, Gøran; Oddstad, Gisle; Kovalenko (foto), Polina (9. september 2026). «Kongens båre gjennom Oslos gater». VG (på norsk). Besøkt 9. september 2026.
  192. ↑ nrk. Ett minutts stillhet for kong Harald. Besøkt 10. september 2026.
  193. ↑ «– Hva gjør vi når det blir ett minutts stillhet? spør leseren. – Rådene er enkle nok, svarer tidligere statsminister». www.aftenposten.no. 7. september 2026. Besøkt 10. september 2026.
  194. ↑ Batalden, Tarjei Mo (7. september 2026). ««Diskret, men massivt» – her brifes politistyrkene før Norges største aksjon». www.aftenposten.no. Besøkt 14. september 2026.
  195. ↑ NTB (9. september 2026). «Nå er Oslo sentrum sperret av». Dagbladet. Besøkt 9. september 2026.
  196. ↑ Schultz, Jakob; NTB (9. september 2026). «Disse næringslivstoppene kommer i kongens begravelse». DN.no. Besøkt 10. september 2026.
  197. ↑ kongehusetsbarnesider.no Har Kongen etternavn?
  198. ↑ «Kronprinsregenten åpnet Stortinget». Det norske kongehuset. 2. oktober 2020. Besøkt 3. oktober 2020.
  199. ↑ «Grunnloven endret», kongehuset.no, 22. mai 2012.
  200. ↑ «Slovakia 2010», Kongehuset, 16. november 2010. Lest 22. februar 2015.
  201. ↑ «Statsbesøk til Slovenia», Kongehuset, 9. mai 2011. Lest 22. februar 2015.
  202. ↑ «Statsbesøk til Kroatia», Kongehuset, 12. mai 2011. Lest 22. februar 2015.
  203. ↑ «Statsbesøk til Tyrkia», Kongehuset, 5. november 2013. Lest 22. februar 2015.
  204. ↑ Bistandsaktuelt: Fjernet slum før kongeparets besøk (publisert 3. desember 2014)[død lenke] Besøkt 19. november 2017.
  205. ↑ «Kongeparet på plass «down under»» Arkivert 22. februar 2015 hos Wayback Machine., abc nyheter, 22. januar 2015. Lest 22. januar 2015.
  206. ↑ «Statsbesøk til Australia», Kongehuset, 3. februar 2015. Lest 22. februar 2015.
  207. ↑ «H.M. Kongens beskyttarskap». www.kongehuset.no. Besøkt 4. august 2025.
  208. ↑ Hoel, Ole Jacob (15. september 2009). ««De tre store» til DKNVS-jubileum». adressa.no. Besøkt 29. august 2026.
  209. ↑ «Militære grader». Forsvaret (på norsk nynorsk). 28. august 2026. Besøkt 29. august 2026.
  210. ↑ Leraand, Dag (19. mai 2026). «militære grader». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  211. 1 2 Leraand, Dag (19. mai 2026). «militære grader». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 29. august 2026.
  212. ↑ «The Green Howards (Alexandra, Princess of Wales’s Own Yorkshire Regiment) | National Army Museum». www.nam.ac.uk (på engelsk). Besøkt 29. august 2026.
  213. ↑ «Army cuts: Yorkshire Regiment to lose Green Howards». BBC News (på engelsk). 5. juli 2012. Besøkt 29. august 2026.
  214. ↑ «H.M. Kongens dekorasjoner». www.kongehuset.no. Besøkt 4. august 2025.
  215. ↑ NRK (24. august 2020). «Får Sivilforsvarets Hederskors». NRK. Besøkt 4. august 2025.
  216. ↑ Hjorth, Christian Bugge (28. august 2026). «Han sto på vakt for Norges trygghet til siste slutt». Norges Forsvarsforening. Besøkt 1. september 2026.
  217. ↑ «Det frivillige Skyttervesen». dfs.no (på norsk). Besøkt 4. august 2025.
  218. 1 2 Schjønberg, Snorre; Nodland, Sverre Wedøe (30. august 2026). «Skjulte perler dukker opp: – Nå vi får se hva monarkiet er». TV 2. Besøkt 30. august 2026.
  219. ↑ «King Harald V of Norway at the Çankaya Presidential Palace» Arkivert 5. november 2013 hos Wayback Machine., Republikken Tyrkias president, 5. november 2013.

Eksterne lenker

Forgjenger  Norges konge
1991–2026		 Etterfølger
Forrige mottaker:
Andrus Veerpalu		 Holmenkollmedaljen
Sammen med Frode Estil, Odd-Bjørn Hjelmeset,
dronning Sonja & Simon Ammann
(2007)
 Neste mottaker:
Marit Bjørgen
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harald_V&oldid=26006195»